Skagen – Lysekil

Lørdag 24. juli

“All good things must come to an end” skrev den engelske forfatteren og filosofen Geoffrey Chaucer så langt tilbake som i 1374.  Det var tid for å ta farvel med hvite badestrender, sommertemperaturer over middels og lune smørrebrød.  Med kun tre dager igjen av ferien satte vi kurs mot “bästkusten” av Sverige.

Et siste blikk over skulderen på vei ut av havnen

DSC01751

I god tid før våre båtnaboer var våkne, gled vi ut av havnen, og satte kursen mot Lysekil, 35 nautiske mil unna. Det er noe eget med nautiske mil.  1.852 meter er det, og et begrep du aldri ville finne på å benytte i det daglige.  Ikke fot og knop heller for den del.  Men straks man setter sine føtter i en båt blir ens begrepsverden snudd på hodet.  Da er det straks de maritime uttrykkene som tar førersetet.  Så innarbeidet er det at sier du at båten din er 11 meter lang, ser folk bare rart på deg.  Hvor langt er det da liksom?  Men sier du at den er 36 fot, ja da skal du se at de nikker smilende og sier at dét er en fin størrelse på en seilbåt for to personer.  Har dere forresten hørt om en båt som går i 14 km i timen? Ikke det? Nei ikke jeg heller, men 7 og en halv knop, ja det er det alle som vet.  Da er referanserammene plutselig på plass.  Har bilen din en toppfart på 110 knop sier du?  Har du røyka sokkene dine?!!!

Det er litt spesielt med lange havkryssinger.  Man sitter i båten i 7 timer, ser ikke land i noen retning, og har ikke annet å gjøre enn å se på sjøfuglene som stuper i havet etter mat, snakke om løst og fast med ektefellen, og se på klokka. Burde vi ikke se land snart?

Denne dagen hadde vi to knop medstrøm, og 12 m/s vind rett i mot.  Sterk medstrøm og sterk motvind gjør at havet roter seg til, bølgene blir veldig krappe, og det blir et sant helvete å være ombord.  Enden på visa ble at vi slakket farten til 3,5 knop for ikke å slå i stykker båten, og den farten hadde vi helt inn til kysten av Sverige.  I realiteten hadde vi altså litt over 5 knop.  Litt kjedelig er det å forflytte seg så sakte, men fint lite er det å gjøre med det. Etterhvert dukket Sverige opp i horisonten, og vi satte kursen inn fjorden mot Gullholmen og Lysekil.

Nautiske mil ja. Hvorfor er ei slik mil akkurat 1.852 meter? Hvorfor ikke 1.800 meter, eller aller helst 2.000 meter, så kunne det vært det doble av en kilometer?  Nå har det seg slik at når man utviklet kartsystemet over jorden, delte man den inn i grader, minutter og sekunder. Videre bestemte man at et minutt skulle være ei nautisk mil.  Og siden det er 360 grader i en full sirkel, ble det til at en avstanden fra ekvator til nordpolen er 90 grader. Når hver grad består av 60 minutter, ble altså avstanden fra ekvator til polen 5400 nautiske mil.  Tar man fram en kalkulator, finner man derfor at en nautisk mil blir 1852 meter.  Så det er fra de gamle oppdagelsesreisende vi har det.  Genialt, ikke sant?

Det første vi så i det vi ankom Lysekil, var at de har pakket ut kirken sin. I fire år har den vært omgitt av stilaser og plast på grunn av renovering, men i år var den sannelig tilbake i bybildet i all sin prakt.

Nylig utpakket kirke

DSC01763

Det lover godt, tenkte vi i det vi gled inn på gjestehavna.  Nå får vi sikkert plass også.  Og ganske riktig. På klingende Vesteråldialekt sang det fra en 38 fots Bavaria: “Kom igjæn folkæns,  hær e de plass”.

En lokal brudgom drikkes ut i Lysekil

DSC01761

I noen nabobåter var det en gruppe svenske menn og kvinner som hadde selskap.  Det hylte og skreik på sitt dannede vis, samtidig som de kastet innpå med alkohol i alle varianter. Også denne allsangen da.  Hvorfor må alle svensker synge når de fester? De maltrakterer den ene kjente svisken etter den andre, blandet med svenske drikkeviser med unevnelig innhold.
Nåvel, vi har vært i Lysekil før, og visste at alkohol har en uungåelig effekt når den inntas i for store kvanta.  Man blir søvnig av den, ja man beint fram sovner av den.  Slik også her.  Før klokka var rukket å slå 12 om kvelden, var det stille som i graven i båtene.

En time senere sov vi også.