Cuxhaven til Spodsbjerg

5.-6. juli 2008

Vi forlot Cuxhaven etter den foreskrevne timen, 40 liter diesel og en bærepose med biomat rikere.  Vi seilte innover Elben som strekker seg innover i det flate landskapet mot den lille byen Brunsbüttel. Det er her selve kanalen starter.

Fritidsbåter benytter den gamle slusen, mens proffene benytter den digre nyere slusen med mye større kapasitet. Vi kallte opp slusekontrollen de 15 foreskrevne minuttene før ankomst. Først på engelsk, så på tysk, men ingen gadd svare.  Dermed gikk vi direkte til venteområdet. Der lå det heldigvis 4-5 båter fra før, så det så ut som om vi gjorde det riktig.

På vei inn i «Alte Schleuse»

På vei inn i slusen

Vi fortøyde langs kanten, portene lukket seg bak oss, og så sank vannet nærmere en meter.  Man skulle tro det var omvendt, men faktisk så er vannstanden i kanalen lavere enn i de omliggende elvene.

I halvsjutiden slapp vi ut, og kunne begynne turen mot Kiel. Det er en merkelig opplevelse å dele kanalen med containerkjemper store som bygårder, og den første halvtimen tilbragte vi i en tilstand av skepsis og forbløffelse. Man blir litt betenkt når disse kjempene kommer imot en uten mine til hverken å slakke på farten, langt mindre holde godt til høyre. Men etterhvert ble det en vane. Nå var AIS’en gull verdt. Vi hadde full oversikt over alle fartøyene i kanalen, både bak oss og foran oss, så vi visste til enhver tid hva som kom. Et genialt system å ha i trafikkerte områder, og vel verdt de to skrubbsårene jeg pådrog meg i kampen for å få strekt ledningene som skulle til for å få det til å virke.

Kielerkanalen er lang. 98 km for å være nøyaktig. Vi tuslet avgårde i 7 kts, og det ble etterhvert mørkt. Veldig mørkt. I mørket blir alle båter større, elvebredden kommer nærmere, og det ble etterhvert litt mer slitsomt å manøvrere på en trygg måte.

En ting skal tyskerne ha. De er ivrige fiskere. Langs hele kanalen satt det sportsfiskere i fluktstoler, med 4-5 stenger ute. Som fluoriserende ildfluer satt de og stirret apatisk på vannflaten foran seg. Bak dem gikk som regel en samboer eller kone rastløst frem og tilbake og kjederøkte. Det blir lange netter av slikt.

Like før Kiel ligger det en liten innsjø som er knyttet sammen med kanalen. Hit gikk vi for å ankre opp, og sove noen timer. Da var klokka blitt to på natta og det var mørkt som i en sekk.  Vi listet oss inn, og oppdaget at det var andre som hadde tenkt som oss. Innsjøen var full av seilbåter for anker, men til forskjell fra hva vi er vant til i Norge, hadde bare et fåtall av båten ankerlys.

De lå for anker og sov sin søteste søvn i det svarteste mørke, uten så mye som et gjenglemt stearinlys for å vise hvor de var.

Sigrun gikk frem i baugen for å holde utkikk, mens jeg seg sakte inn, klar til å slå bakk på kort varsel.  Etter litt sikksakk mellom båter så mørklagte som nedlagte småbruk i Trysil en vintersdag, fant vi omsider en passe stor plass, kastet ankeret og gled inn i drømmene.

Klokka 8 neste morgen var vi igjen på farten. Målet var Danmark, men der i mellom to delmål. Levere den yngre delen av mannskapet i Kiel i tide til å rekke Color Magic til Oslo, og så å skaffe diesel. Vi lyktes med begge deler, men å finne diesel var ikke enkelt. Ingen av de vi spurte hadde den ringeste anelse om hvor denslags kunne skaffes. Jeg hadde faktisk lyst å spørre hva de selv hadde på tanken, og hvor de hadde skaffet det, men lot det være.

Seilasen over til Danmark, og Spodsbjerg på Langeland foregikk i fin seilvind, vi vinket til Color Line, som passerte oss i halv tretiden, motsto fristelsen til å rope de opp på VHF for å fortelle at de hadde ansvaret for mannskapet mitt, og at de måtte kjøre ordentlig, og klappet til kai i Spodsbjerg rundt klokka åtte.

Det var tid for en bayer.