Fra Anholt og hjem

9.-12. juli 2oo8

Jeg ser ingen grunn til å detaljbeskrive turen opp svenskekysten. Der har de fleste båtfolk på østlandet vært, og alle dere andre har hørt om det.

Svenskekysten er en perle for båtturister, en overbefolket perle. Visst kan man fortsatt finne sine små eldoradoer rundt de tusen holmer og kanaler, men langs hovedferdselsårene, og rundt de mest populære stedene er det bare stress.  For å ta hovedrutene, så kan de best sammenlignes med en 4-felts motorvei, med motorbåter i venstre fil og seilbåter i høyre. I tillegg til dette finnes det en kategori svenske turseilere, som mener seg være så dyktige å seile, (noen av dem er det faktisk) at de kan seile over alt, selv inn i de trangeste kanaler. De krysser litt frem og tilbake i feltet, og skaper lett forvirring i filsystemet, og ser med dårlig skjult forakt på oss som denne dagen bare går for motor.

Skal man finne plass i de mest populære marinaene bør man være på plass senest i 2-3 tiden på ettermiddagen. Etter dette er det fullt. Dette fører til at folk drar avgårde mot neste mål allerede i 6-7 tiden om morgen for å rekke en leldig plass ved neste mål. Dette kjøret begynner vi å bli leie av, så neste år diskuteres sørlandet som et mulig alternativ. Gjerne kombinert med en tur over til Jylland.

Nåvel, vi seilte fra Anholt til Marstrand, overnattet ved den kommunale brygga, siden det selvsagt var fullt i marinaen. Neste morgen dro vi videre til Hamburgsund, og fant en liten idyll rett nord for kanalen, hvor vi ankret opp for natten.

Derfra videre mot mot Gullholmen, Lysekil, hvor vi handlet avgiftsfri diesel og diverse kvoter, videre forbi Koster, og fant en plass i Horten, hvor vi skulle forta turens siste overnatting.

Ut fra Gullholmen

Ut fra Gullholmen

Lysekil

Lysekil

Frisk seilas over norskegrensen

Frisk seilas over norskegrensen

Vi ruslet opp på Fishland for å spise, men det var ikke en hyggelig opplevelse. Vi ventet på kelner i mer enn et kvarter, og da vi omsider hadde bestilt ventet vi ytterligere 45 minutter på maten. I mellomtiden måtte en av oss løpe tilbake til båten for å spise brødmat, siden han hadde satt insulininjeksjon før restaurantbesøket i den tro at han skulle få mat der.  Sånn gikk det ikke, og dette la naturlig nok en demper på avslutningskvelden for oss.   Vi kommer nok ikke tilbake til denne sjappa noen gang.

I dag kunne vi endelig sette kurs inn Oslofjorden, og kl 1515 var vi parkert i hjemmehavna på Kavringen.

Nesten hjemme

Snart hjemme