Lysekil – Koster

Søndag 25. juli

Nok en transportetappe. Avstanden til Koster er noe slikt som 60 nm, og på grunn av den sedvanlige motvinden valgte vi å gå innaskjærs.  Det vil si at vi gikk gjennom alle kanalene på veien, nemlig Sotenkanalen, Hamburgsundkanalen og selvsagt innom Havstensund, før vi krysset Kosterfjorden og ankret opp i Kosterhamnen.

Før broen i Sotenkanalen

IMG_3221

Svingbroa i Sotenkanalen

IMG_3231

Sjøredningstjenesten på jobb

IMG_3224

Jeg skriver ikke mer om selve turen, siden dette er farvann som alle kjenner godt.  Kosterhamn er en naturlig lagune  som burde gi oss ly for den tiltagende vinden fra nord.
Det gjorde den ikke.
I løpet av kvelden flyttet vi ankeret to ganger før vi endelig fikk så godt feste at vi tok sjansen på å legge oss til å sove.  I løpet av natten blåste det nesten liten storm, og båten svingte fram og tilbake i ankerkjettingen som ei forvirra vegglus.  Med slike vinder har seilbåter en tendens til å ville seile.  Selv om ingen seil er oppe legger båten seg på skrå, og skjærer avgårde helt til den blir stoppet av ankerkjettingen.  Man blir lettere nervøs av slikt, spesielt med tanke på at 50 meter bak båten stakk et skjær opp fra sjøen.
Etterhvert kom det flere båter inn i bukten, og ved mørkets frembrudd var vi sikkert 10 seilbåter der inne.  Jeg er sikker på at ingen av skipperne sov noe særlig godt den natta.  Ikke ledsagerne heller for den del.
Sigrun insisterte på å legge seg fullt påkledd, men etter hyppige sjekk av ankeret i timene før vi gikk til ro, fant hun at hun til nød kunne kle av seg litt ihvertfall.  Så skoa og regnjakka ble ikke med til sengs.

Skagen – Lysekil

Lørdag 24. juli

“All good things must come to an end” skrev den engelske forfatteren og filosofen Geoffrey Chaucer så langt tilbake som i 1374.  Det var tid for å ta farvel med hvite badestrender, sommertemperaturer over middels og lune smørrebrød.  Med kun tre dager igjen av ferien satte vi kurs mot “bästkusten” av Sverige.

Et siste blikk over skulderen på vei ut av havnen

DSC01751

I god tid før våre båtnaboer var våkne, gled vi ut av havnen, og satte kursen mot Lysekil, 35 nautiske mil unna. Det er noe eget med nautiske mil.  1.852 meter er det, og et begrep du aldri ville finne på å benytte i det daglige.  Ikke fot og knop heller for den del.  Men straks man setter sine føtter i en båt blir ens begrepsverden snudd på hodet.  Da er det straks de maritime uttrykkene som tar førersetet.  Så innarbeidet er det at sier du at båten din er 11 meter lang, ser folk bare rart på deg.  Hvor langt er det da liksom?  Men sier du at den er 36 fot, ja da skal du se at de nikker smilende og sier at dét er en fin størrelse på en seilbåt for to personer.  Har dere forresten hørt om en båt som går i 14 km i timen? Ikke det? Nei ikke jeg heller, men 7 og en halv knop, ja det er det alle som vet.  Da er referanserammene plutselig på plass.  Har bilen din en toppfart på 110 knop sier du?  Har du røyka sokkene dine?!!!

Det er litt spesielt med lange havkryssinger.  Man sitter i båten i 7 timer, ser ikke land i noen retning, og har ikke annet å gjøre enn å se på sjøfuglene som stuper i havet etter mat, snakke om løst og fast med ektefellen, og se på klokka. Burde vi ikke se land snart?

Denne dagen hadde vi to knop medstrøm, og 12 m/s vind rett i mot.  Sterk medstrøm og sterk motvind gjør at havet roter seg til, bølgene blir veldig krappe, og det blir et sant helvete å være ombord.  Enden på visa ble at vi slakket farten til 3,5 knop for ikke å slå i stykker båten, og den farten hadde vi helt inn til kysten av Sverige.  I realiteten hadde vi altså litt over 5 knop.  Litt kjedelig er det å forflytte seg så sakte, men fint lite er det å gjøre med det. Etterhvert dukket Sverige opp i horisonten, og vi satte kursen inn fjorden mot Gullholmen og Lysekil.

Nautiske mil ja. Hvorfor er ei slik mil akkurat 1.852 meter? Hvorfor ikke 1.800 meter, eller aller helst 2.000 meter, så kunne det vært det doble av en kilometer?  Nå har det seg slik at når man utviklet kartsystemet over jorden, delte man den inn i grader, minutter og sekunder. Videre bestemte man at et minutt skulle være ei nautisk mil.  Og siden det er 360 grader i en full sirkel, ble det til at en avstanden fra ekvator til nordpolen er 90 grader. Når hver grad består av 60 minutter, ble altså avstanden fra ekvator til polen 5400 nautiske mil.  Tar man fram en kalkulator, finner man derfor at en nautisk mil blir 1852 meter.  Så det er fra de gamle oppdagelsesreisende vi har det.  Genialt, ikke sant?

Det første vi så i det vi ankom Lysekil, var at de har pakket ut kirken sin. I fire år har den vært omgitt av stilaser og plast på grunn av renovering, men i år var den sannelig tilbake i bybildet i all sin prakt.

Nylig utpakket kirke

DSC01763

Det lover godt, tenkte vi i det vi gled inn på gjestehavna.  Nå får vi sikkert plass også.  Og ganske riktig. På klingende Vesteråldialekt sang det fra en 38 fots Bavaria: “Kom igjæn folkæns,  hær e de plass”.

En lokal brudgom drikkes ut i Lysekil

DSC01761

I noen nabobåter var det en gruppe svenske menn og kvinner som hadde selskap.  Det hylte og skreik på sitt dannede vis, samtidig som de kastet innpå med alkohol i alle varianter. Også denne allsangen da.  Hvorfor må alle svensker synge når de fester? De maltrakterer den ene kjente svisken etter den andre, blandet med svenske drikkeviser med unevnelig innhold.
Nåvel, vi har vært i Lysekil før, og visste at alkohol har en uungåelig effekt når den inntas i for store kvanta.  Man blir søvnig av den, ja man beint fram sovner av den.  Slik også her.  Før klokka var rukket å slå 12 om kvelden, var det stille som i graven i båtene.

En time senere sov vi også.

Dejlige Skagen

Onsdag 21. juli – Fredag 23. juli

Det er deilig å være norsk i Danmark sies det.  La det bare være sagt med en gang. Det er korrekt.  Med en sydlandsk temperatur, et yrende folkeliv og en sydende stemning til langt på natt, ble oppholdet i Skagen en ren nytelse. Glemt var kuling og regnvær, glemt var temperaturer langt ned på ti-tallet.

Skagen er en by basert på fiske, og i tillegg til å ha fiskeforedlingsindustri, verft, notbøterier og mekaniske verksteder i sin midte, finner man langs kaiene et vell av  fiskerestauranter og fisk- og skalldyrhandlere.  Riktig så fint miljø for en sunnmøring altså.

Dansk tråler

DSC01745

Havna er et kapittel for seg selv.  Oppdelt som den er i flere bassenger, kan den være vanskelig å finne fram i for en som ikke har vært her før.  Vi var riktignok heldige, siden vi fant en ledig plass nesten med en gang, men vi så båter som etter flere sveip fram og tilbake måtte gi opp og fortsette sørover mot Sæby.  Jeg er sikker på at det må ha vært nærmere 7-800 båter samlet i havnen, hvorav en anseelig del var norske.

Trangt om saligheten

DSC01743

Rosevin, italiensk brød og Jyllandsposten på badestranda i Skagen

DSC01741

Vi ble forøvrig kjent med tre svensker i nabobåten.  Tre gutter i sin beste alder (rundt 50 altså) på tur.  Sent på onsdagskvelden besluttet den ene at han skulle ta en tur ombord til oss. Tungt animert av talløse “groggar” steg han nonsjalant over rekka, for så å ramle rett i sjøen. Det gikk en stund før han dukket opp igjen, så jeg og en kar fra en annen båt hoppet ned fra båten og dro stakkaren opp på kaia. Det var en omtåket kar som satt og ristet på hodet og lurte på hva som skjedde.
Neste morgen forlot de Skagen, uten at nattbaderen var å se.

I Skagen fant vi dessuten en knallbra trio som spillte en del countrrymusikk.  Spesielt gitaristen imponerte med rå picking i ekte Albert Lee stil.  Bare dette bandet, som er husband hos en av restaurantene i byen, er grunn nok til å dra tilbake til Skagen.

Og det skal vi, allerede neste år.

Farsund – Skagen

Tirsdag 20. juli

Vi la trøstig av gårde rundt halv ti.  Været var fuktig og kaldt, men vi håpte i det lengste at det skulle gi seg ut på dagen.  Vinden var rett i mot som vanlig.  Planen var minst Kristiansand, kanskje Grimstad, og håpet var vel at kanskje slutter det å regne i løpet av dagen. Etter noen timer underveis, når vi igjen en tomastet seilbåt, og vi ble liggende ved siden av hverandre. I det vi passerer Lindesnes, og vi tørner babord mot Ryvingen Fyr, ser vi at den andre båten fortsetter rett fram. Jøss, tenkte vi, har han sovnet ved rattet? Ble det for mye vin i går kveld?
Etter en halv time på samme kurs slo en tanke ned i oss. Han skal jo til Danmark den luringen!  Vi sjekket kartet, og joda, kursen hans pekte rett mot Skagen.  Det var vel da tanken meldte seg.  Vi driter i Norge og drar til Damark!  Som tenkt så gjort.  Kursen ble lagt til 95 grader rettvisende, storseilet ble heist som støtteseil, og vi var underveis mot et nytt mål.

Trivelig seilvær i Norge

DSC01701

Det ble en fin tur over Skagerak. Lite vind og fravær av bølger gjorde det hele til en lystseilas.

Middag i cockpit

IMG_3190

Etterhvert som mørket fallt på ble trafikken rundt oss tettere, og på ett tidspunkt hadde vi 11 større fartøy rundt oss.  Alle på vei til eller fra Skagen Rev.  Da var AIS’en god å ha. På den plottet vi kurs og hastighet til alle skipene, og det var lett å bedømme hvilke som var på kollisjonskurs, og hvilke som var harmløse.  Godt å vite når det er bek mørkt og alt du ser er røde, grønne og hvite lanterner.

Solnedegang i Skagerak

DSC01722

AIS’en viser økende trafikk nær Skagen Rev

IMG_3198

Noen få minutter over seks om morgenen tøffet vi slitne og trøtte inn i havnebassenget i Skagen.  Etter noen sveip fram og tilbake i de forskjellige bassengene fant vi en ledig plass.  Her var det baugen inn og hekkanker bak som var standard. Vi gled sakte in i mellomrommet mellom to båter, slapp ankeret, og vips var vi på plass. Trodde vi.  Vi spiste en rask frokost eller morgenmat som det heter her, og kastet oss til køys for litt hardt tiltrengt søvn, bare for å våkne av en høyrøstet danske som hadde tatt rollen som en lokal variant av Stalin.  Ivrig kommanderende rodde han fram og tilbake langs båtrekken og insisterte på at alle de som lå der, en åtte ti båter, skulle dra ankertauet over på andre siden av båten.  Han likte ikke vinkelen vi og de andre båtene hadde mot kaia, og han mente sogar at noen av oss skulle ta opp ankeret og ro det ut i ønsket vinkel til båten, noe vi lettere oppgitt ga blaffen i. Etter litt om og men var han sånn nogenlunde tilfreds, men bra var det ikke, mente han. Det hadde seg nemlig slik at han som eneste båt hadde lagt ankeret sitt ut på skrå bak, mens de andre hadde det rett bak. Dermed ble båten til Stalin presset litt ut til siden, og det kunne han ikke tolerere.  Husk at dette var før ni om morgenen, og normalt ferierende mennesker, ja stort sett de fleste andre også, ligger og sover sin søteste søvn.  Allerede da var han på post, Stalin.

Skagen tok i mot med åpne armer. Solen strålte fra en dyp blå himmel, og utover formiddagen steg temperaturen til 27 deilige grader.

Endelig var ferieværet på plass.

Egersund – Farsund

Mandag 19. juli

Egersund har en utmerket dieselstasjon. 100 meter med kai dekket med hvitlakkerte gummifendre og rikelig med fester for tampen, gjør det hele til en lek. Her fyllte vi 112 liter til 6,95 for literen. Turens billigste diesel altså.

Denne dagen ble litt forskjellig fra alle de andre. Vi fikk glimrende seilvind. 8 – 10 m/s fra vest gjorde at vi sløret i 7 – 8 knop.  I flere timer seilte vi avgårde uten å måtte justere på et eneste fall eller skjøte.  At det striregnet hele dagen gjorde ikke noe som helst. Til det har man tross alt regnklær.

Her skulle det vært et bilde av båten i fulle seil, men tåka lå så lavt at bildet ble mislykket.

Ut på ettermiddagen løyet vinden av, og i det vi svingte inn fjorden til Farsund slapp vi ned seilene og tuslet in for motor.

Vi la oss utenpå en vakker 36 fots Jeanneau !!, og som sist gadd vi ikke gå i land. Dessuten regnet det. I bøtter og spann. Fy flate for et drittvær.

Stavanger – Egersund

Søndag 18. juli

Kl 1030 gled vi ut fra Vågen i Stavanger.  Enkelte solgløtt utviklet seg til solskinn i det vi rundet Tungenes, og satte kurs forbi Tanager og videre sydover.  Som vanlig var vinden rett i mot, og en vindstyrke på 7 m/s og en del rotete sjø gjorde turen humpete. Det er ikke så mye om skrive om turen, det går mest på det vanlige.  Drikke kaffe, klage på vinden, en og annen Prince Mild. Noen brødskiver ble det selvsagt også tid til.

Ut  på kveldingen gled vi inn bak øya som dekker Egersund, og kom etterhvert inn kanalen som fører inn til byen. Ved marinaen ligger utløpet til byelven, (jeg vet ikke hva den heter, men den har sikkert et navn), og den gjør sitt til at det er et ganske kraftig strømdrag på tvers av båsene.  For vår del førte dette til at båten ble dratt på skrå før vi kom skikkelig inn i båsen, og hektet oss fast i ankeret til nabobåten.  Ankeret var av den hjemmesnekrede typen, laget av kamstål og restene etter ei skålharv eieren i sin tid arvet etter sin bestefar på morssiden.  Den stakk krigersk ut fra skutesiden, og hektet fast i den ene rekkestøtta vår.  Som troll av eske dukket to Egersundinger opp, og ved felles innsats fikk vi dratt båten på plass, uten annen skade enn litt såret stolthet hos båtføreren.

Et par glass vin senere var det tid for køya.

Stavanger

Onsdag 14. juli – Lørdag 17. juli

Vi våknet i fin form på onsdag etter å ha fallt i søvn i kakafoni av discomusikk fra tre konkurrerende discotek samt en bluesaften hos Jan & Werner (eller noe slikt).

Det facinerende med å ligge midt i senreum av en såpass stor by som Stavanger, er at man får hele festsyklusen servert på et fat, rolig observerende fra cockpit med et velfyllt vinglass på bordet foran seg.

I 9-tiden kommer de første festløvende, korrekt antrukket i forskriftsmessige saggebukser, der selveste Muhammed kunne blitt født uten at noen hadde lagt merke til det.  I hver baklomme er Tou-boksene stablet, for riktig å være sikker på at man i alle fall ikke skal få for lite å drikke.  Håret er nitidig  ordnet som var man et pinnsvin på vei til sitt elskovsrede, og for å holde stasen på plass, har an åpenbart lagt flere lag med Gel Extra Hold, eller det som værre er, Paste Super Fix.

Allerde ved 11-tiden begynner flere å falle av.  På benkene på kaien like ved båten setter de seg, de er slitne, fordøyelsen er i opprør, og magesyren ligger som en brottsjø helt øverst ved strupehodet.  Man er ikke lenger så presentabel, og en hel ukes planlegging for å sjekke den dama ligger i grus.  Det eneste man har å vise til, er ei rue med rester av kebaben man var dum nok til å kjøpe for noen timer  siden.

På spinnesiden er det litt mer style.  Fra 10-tiden er de på plass.  Arbeidende jenter fra det fjerne utland, eller fra svarteste Afrika, som noen vil si.  Trippende frem og tilbake på kaien tiltrakk de seg almenn interesse fra båteierne langs kaikanten, som naturligvis følte seg beæret av å bli vurdert som kjøpesterke nok til å bli disse damenes statsingsområde.  De holdt det gående til frem mot 2 om natta, uten at jeg kunne se at de fikk noen oppdrag. Men nå er det jo slik at, og det kan jenter fra Nigeria ikke vite, redere har det hele ombord.

Onsdag formiddag kom Rigmor og Jostein med sin 40.foter og la seg ved siden. De hadde tatt turen helt fra Sykkylven, for å møte oss her i byen. Det ble en hyggelig opplevelse som vi må prøve å gjenta ved en senere anledning.

Jostein ror ut baugfortøyning

DSC01662

Seil og motor side ved side

IMG_3126

Siden vi har helsepersonell ombord, lar vi ikke anledningen gå fra oss til å yte litt påkrevet støtte til våre kolleger til sjøs.  Brodern, som nettopp har operert kneet sitt, en idrettsskade naturligvis,  hadde behov for å få fjernet stingene, så da ble Søster tilkalt.  Tapetkniv og avbiter var det vi hadde for hånden, og vips, var stingene ute.

Fra operasjonsstuen

DSC01670

Ellers gikk tiden med til pubbesøk, barbesøk, shopping, shopping, og mer shopping.  Siste dagen fikk vi med oss et besøk på oljemuseet,  og det ble en interessant og lærerik opplevelse.  Faktisk et høydepunkt på turen så langt.

Men alle ting tar en slutt.  Søndag formiddag vinker vi farvel til Rigmor og Jostein, og starter på hjemturen.

Egersund – Stavanger

Tirsdag 13. juli

Vi tok hele etappen i en jafs.  Vi kom ikke avgårde før ved halv ti tiden, med tanker om å stoppe i Tananger Dermed ville vi få sjarmøretappen inn til Stavanger dagen etterpå. Men slik ble det ikke. Vi gikk helt inn.  Dermed var vi ikke i Stavanger før halv åtte om kvelden, men det var greit, for der var ikke båter der. Kun tre båter lå i Vågen, såvi  la oss elegant longside ved brygga, 50 meter bak Nattruten Sandnes, et bekjentskap fra da jeg tok D5LA hos Båtskolen Poseidon i Stavanger.

Turen underveis ble overraskende bra. Ikke bare tittet solen fram, men vinden, som selvsagt kom midt i nesa, ble ikke sterkere enn 10-11 m/s.  Bølger fikk vi rikelig av likevel. 4-5 meters bølger gjorde at vi ikke kunne gå med autopilot.  Vi måtte fint stå ved roret og styre manuelt over hver bølgetopp, for å redusere bankingen når vi “landet” i hver bølgedal. 30 – 40 grader vinkel på bølgene fant vi ut var ideelt, dermed ble det litt sikksakk i forhold til kurslinja.

Litt salvann i håret må man regne med

DSC01644

Alt i alt en grei transportetappe langs en kyststrekning uten noen særlig annet enn lange sandstrender og bergknauser.  Ingen naturhavner med andre ord.

I Stavanger var det et yrende liv på land, og musikken fra diskotekene stoppet før i 3-tiden om natten.  Greit nok det, vi sovnet som lys etter en slitsom dag.

Innløpet til Stavanger.  Noen kommer, noen drar

DSC01660

I morgen kommmer brodern med sin 40 foters Felicia.  Da blir det vel litt selskapeligheter vil jeg tro.

Farsund – Egersund

Mandag 12. juli

I dag satte vi rekord i å stå opp tidlig. Klokka 7.30 stakk det bustede hodet mitt opp i cockpit, furet værbitt, men til en viss grad fattet. Kvelden i forveien hadde jeg nemlig avtalt med min venn bergenseren at vi skulle dra tidlig. Han hadde tenkt seg til Danmark, men tanken på å seile til Skagen fristet ikke på grunn av avstanden, men å gå direkte til Tyborön ville han ikke siden han ikke hadde kart over Limfjorden.  Men det hadde vi. Dypt nede i katakombene under sofaen lå kartet over Limfjorden fra da vi var der i fjor.  Jeg fant det fram, og tilbydde vår nye venn fra Bergen å låne kartet, slik at han kunne gjennomføre drømmeturen sin.  Vi utvekslet adresser, og kartet ligger nok i postkassen min ut på høsten en gang.  Det er alltid hyggelig å hjelpe noen, det tror jeg de fleste tenker når man er på sjøen.

Etter å ha utvekslet lykkeønsker for den resterende del av ferien, dro vi av gårde, ut fjorden, forbi et fyr som jeg har glemt navnet på, og ut i havet.  Langt ut i havet. Vi skulle langt ut forbi Lista i dag, og direkte til Egersund.  Etter en time tørnet vi direkte på kurs mot innseilingen til Egersund, koblet inn autopiloten, som kjørte etter kursen på kartplotteren, og satte oss godt tilrette i sittebrønnen med kaffe og en noe forsinket frokost, og lot båten styre seg selv.

Frokost i det fri

DSC01628

Vi så Lista med flystasjon, fyr, og hele herligheten, passere om styrbord mens vi inntok ferskt grovbrød med enten servelat med majones eller baconost fra tube med stor apetitt.  I havet smaker alt som om det var en konkurranserett i VM for gourmetkokker i Lyon. Slik er det bare.

Lista Fyr

DSC01624

Havdønninger har dere sikkert hørt om.  Det er bevegelser i vannet som kommer fra havet, og etterhvert som de kommer nærmere land, øker de i størrelse og styrke, og danner lange bølgeformasjoner som ruller innover.   Det er havdønninger.  Utenfor Lista er det rikelig med slike.  Men 10 sekunders mellomrom kommer de ubønnhørlig rullende mot deg, og gjør dagen din til en mellomting mellom en tur med berg og dalbanen i Tusenfryd, og det å være heisfører i Empire State Building.  Båtfolk har opplevd slike dønninger mange ganger, vi også, men disse var spesielt store.  100 meter fra oss lå en annen seilbåt, og med jevne mellomrom forsvant han. Det eneste vi så var den øverste halvdelen av masta, og den er 15 meter høy.  Jeg skal ikke gi meg ut på å beregne signifikant bølgehøyde her, men jeg gjetter på at dønningene må ha vært minst 6 – 7 meter.

Etter 3 timer med dønninger var det en lettelse å se innløpet til Egersund dukke opp i det fjerne.  Vi kjørte inn fjorden, og kl 14 bakket vi inn til kaia i Egersund og fortøyde.

Så mange timer med dønninger gjør noe med deg. Det vet alle som har tatt Danskebåten til København en stormfull høshelg.  Det virker som om bakken under deg fortsetter å vugge. Opp og ned, opp og ned.  Slik var det for oss også.  Det var noen forholdsvis nølende skritt som ble tatt denne ettermiddagen i Egersund.

Nå gjenstår bare å finne ut hvordan man feirer en fødselsdag i vår alder. Noe blir det, for det jeg som har fødselsdag.

Båthavna i Egersund

IMG_3118

Og tilslutt et kunstverk vi fant i byen som talte sterkt til oss.

De tre fallosser

IMG_3125

Kristiansand – Farsund

Søndag 11. juli

Vi la oss ved dieselbrygga kl 10.15 denne morgenen, og 15 minutter senere kjørte vi ut Byfjorden. I dag hadde vi planlagt å ta turistruta. Det vil si innaskjærs.  Ingen banking ute i havet i dag.  Dermed svingte vi styrbord etter Byfjorden, og gikk leia gjennom Ny-Hellesund og Mandal.

Den trange kanalen gjennom Ny-Hellsund

DSC01592

Etter Mandal gikk vi langs land helt til vi møtte Lindesnes.  Da var det ingen vei utenom, og vi heiste seilene og satte kursen mot åpent farvann.   Tre kvarter senere kunne vi se fyret gjennom disen.

Lindesnes Fyr

DSC01609

Etter en time i medvind satte vi atter kursen inn i skjærgården, og etter 40 minutter så vi Farsund dukke innerst i en fjord.

Vi la oss utenpå en bergenser i en diger 47-foter, og hans største bekymring var tydeligvis at fenderne skulle knirke, slik at han ikke fikk sove. Makan til tøys, fenderknirk er som musikk i mine ører.

I aften blir det en stille øl i cockpit og tidlig til køys. I morgen skal vi helt til Egersund i gallopperende motvind.  Hei kor det går.