2. juli 2oo8

Når dette skrives ligger vi i en flott kryss på vei mot innløpet til Elben og Kielerkanalen. Vi logger rundt 8 kts, med vind rundt 14 knots inn fra babord.

Båten oppfører seg som en renraset veddeløpshest, og knirker fornøyd i riggen i ren vellyst over endelig å få skikkelig seilvind. Sigrun vokter vekselvis horisonten og vindinstrumentene med et vaktsomt blikk, der den minste uregelmessighet blir gjenstand for nådeløs granskning. Her blir ingenting overlatt tilfeldighetene.  At hun har saltvann i årene er det ingen grunn til å tvile på etter dette.  Nåvel, mer om dette senere.

Først må vi skrive litt om turen inn til Vliesland.  Vi måtte ut av bingen i griseotta, takket være en hensynsfull hollender som ubarmhjertig banket i skroget: Guten Tag meine herren. Ich muss in 10 minuten fahren.  Halve havna var på beina for å slippe ut dette utålmodige mennesket, som på død og liv måtte ut på havet før solen stod opp. Det var kanskje like greit, så fikk vi ekstra mye ut av dagen vi også.

Dette ble også en ren transportetappe. Vekslende vindforhold gjorde at vi fikk mye motortid denne dagen også. Jeg har sagt det før, enten kommer vinden rett forfra i styrker som kan skremme vannet av en solbrent kontorist som meg, eller så kommer den rett bakfra, men akkurat ustabil nok til å ta livet av ethvert forsøk på å spri seilene for å utnytte vinden mest mulig.  Genoaen kollapser hele tiden, og skipperen banner og starter jerngenoaen i stedet. Den går i hvert fall. Ennå. Gangtiden nærmer seg stygt 100 timer, og vi må snart ha førstegangsservice på den. Vi har med olje og filtre, så det er mulig vi gjør det selv. Vi får se.

Det er litt stress å komme seg til Kiel innen lørdag morgen, så det blir lange dagsetapper, der motoren startes ved det minstre bortfall av vind.

Turen til Vliesland ja. Det var ikke noe spesielt med den turen som dere forstår, bortsett fra slutten da. Det er ikke så godt utbygget med marinaer og tilhørende faciliteter i denne delen av Nederland. Likeledes gjør bunnforholdene at enhver avstikker fra lysløypa (Inner Trafic Zone) lett blir et slags poker med kjølen som innsats. Vi seiler uten land i sikte i noen retning, og det er aldri dypere enn 8 til 10 meter. Når vi så tar av til høyre blir det straks 4-5 merter dypt, og hjertet til en Oslofjordseiler som vanligvis boltrer seg i 50 til 100 meters dybde, hopper over et par slag, for så å  etablere seg på rundt det dobbelte av vanlig fart. Ikke at den er så rolig, det er lenge siden vi var i vår livs form. Ved nærmere ettertanke må det ha vært da vi fullførte Fjellsæterrunden uten varige mén for en mannsalder siden.

Vliesland ja. Den midterste av de tre nederlandske øyene mot nord, helt på grensen mot Der Bundesrepublik. Vi måtte altså ta av til høyre. En smal kanal behørig merket med røde og grønne kardinalmerker, og felleseie for både fraktetrafikk og hurtiggående ferger. For ikke å snakke om en hel armada av små og store Christian Radicker som tydeligvis hadde satt seg stevne denne dagen, en helt vanlig hverdag i juli, akkurat i denne marinaen. For fullt var det der. Overfullt. I Reeds står det skrevet at flagges det med et rødt flagg ved innseilingen til havna, betyr det at den er full. I dag stod det to flagg og blafret i vinden. Det var ikke til å misforstå. Så får det heller være at nederlenderen som vi akkurat hadd seilt fra på vei inn mot havna, for å komme først inn, uten blygsel smatt inn og fant seg en plass. Sikkert i slekt med havnesjefen tenkte vi. Selv har vi respekt for lover og regler, og tok ikke sjansen på en lignende manøver. Derimot fant vi en høvelig ankringsplass, og debuterte med elektrisk ankerwinch og 50 meter syrefast. Det var bare 5 meter dypt, men jeg tror jeg slapp ut 35 meter, minst, i ren og skjær glede over denne tekniske nyvinningen. I gamlebåten hadde vi 50 metet tau av tvilsom opprinnelse, mest sannsynlig smuglet inn i landet av hanseatene i sin tid, og siden tilbragt en dyster tilværelse nederst et skott i Skibladner, før den forrige eieren fikk det for en slikk og ingenting for å gjøre båten mer lekker. Det virket tydeligvis, for jeg kjøpte båten den gangen, med anker og ankertau.

Vliesland var det visst. Natten på svai ble en bra opplevelse. Båten beveget seg med rolige, myke bevegelser, og gjorde ikke noe forsøk på å gjøre opprør mot de 35 metrene med ny, blank ankerkjetting, til tross for sterke strømmer og en og annen vindrosse.