Epilog

Fire uker i båt.  Fire uker på reisen hjem.  Det er vel bare en beskrivelse som er dekkende i denne sammenhengen.   Årets båtferie har vært fantastisk.  Det ble rett og slett oppfyllelsen av en drøm.

Kombinasjonen av ferie og båthenting kan anbefales til alle som vurderer å hente båt i utlandet.

Noe har vi dog lært på veien.

I Frankrike virker ikke internasjonale kredittkort i marinaene, og spesielt ikke ved dieselpumpene. I Tyskland har de ikke diesel, men kortene virker utmerket.  Skal vi gjøre dette igjen noen gang, vil vi sørge for å ha større mengder kontanter ombord, samt kannevis med ekstra diesel. Nordmenn er verdensmestre i å dra kort, og det er lett  å glemme at denne kortbruken ikke er like utbredt i andre land.  Cash is king.

Et fenomen som er utbredt i endel franske havner, spesielt de med utfordrende dybde- og strømforhold, er de lokale båtstuerne. De surrer rundt i gummibåter, og henviser skeptiske fremmede til ledige plasser. Og skulle man være så uheldig å drive av under fortøyningsprosessen, dytter de elegant båten på plass ved hjelp av gummibåten. Flotte greier som vi burde sett mer av i Norge.

Hva med seiling. Forbausende nok ble det langt mindre seiling enn vi hadde forventet.  Enten var det vindstille, eller så blåste det 25 kts. Grei seilvind det, men i 4 meter høye bølger er ikke det like hyggelig.

Vinden er overveiende vestlig, og uten spinnaker eller spribom til genuaen, kan det bli kjedelig å surre avgårde med spridde seil i 4 kts, når man skal rekke frem til et bestemt sted før lavvann. Derfor ble det mye motorseiling.

En annen ide  vi hadde, var at det var lurt å vente med bunnsmøring av båten til vi var hjemme i Norge. Jeg er ikke så sikker på det lenger. På slutten var båten så begrodd av fransk steppegress, at vi må bruke plenklipper for å fjerne det. Vi merket det godt på farten i båten, det føltes som om vi dro på flere trålposer på slutten.

Nå er det i allefall gjort, og nå starter seilmoroa for alvor i hjemlige farvann. Sommeren og høsten er fortsatt lang, og i Oslofjorden er det mange flotte opplevelser som venter på oss.

Tusen takk til mannskapet ombord, som under hele reisen har vist tålmodighet og overbærenhet med en lett utålmodig og stresset skipper. Takk til Marianne, Geir Ståle, Egil og ikke minst min livsledsager og skipets førstestyrmann Sigrun. Håper du vil bli med på flere turer.

Og til slutt, takk for alle flotte kommentarer fra dere som har fulgt oss her på bloggen.

Det er fullbrakt.  Takk for oppmerksomheten.

Det er fullbrakt

Hjemme i Kavringen Marina

Fra Anholt og hjem

9.-12. juli 2oo8

Jeg ser ingen grunn til å detaljbeskrive turen opp svenskekysten. Der har de fleste båtfolk på østlandet vært, og alle dere andre har hørt om det.

Svenskekysten er en perle for båtturister, en overbefolket perle. Visst kan man fortsatt finne sine små eldoradoer rundt de tusen holmer og kanaler, men langs hovedferdselsårene, og rundt de mest populære stedene er det bare stress.  For å ta hovedrutene, så kan de best sammenlignes med en 4-felts motorvei, med motorbåter i venstre fil og seilbåter i høyre. I tillegg til dette finnes det en kategori svenske turseilere, som mener seg være så dyktige å seile, (noen av dem er det faktisk) at de kan seile over alt, selv inn i de trangeste kanaler. De krysser litt frem og tilbake i feltet, og skaper lett forvirring i filsystemet, og ser med dårlig skjult forakt på oss som denne dagen bare går for motor.

Skal man finne plass i de mest populære marinaene bør man være på plass senest i
2-3 tiden på ettermiddagen. Etter dette er det fullt. Dette fører til at folk drar avgårde mot neste mål allerede i 6-7 tiden om morgen for å rekke en ledig plass ved neste mål. Dette kjøret begynner vi å bli leie av, så neste år diskuteres Sørlandet som et mulig alternativ. Gjerne kombinert med en tur over til Jylland.

Nåvel, vi seilte fra Anholt til Marstrand, overnattet ved den kommunale brygga, siden det selvsagt var fullt i marinaen. Neste morgen dro vi videre til Hamburgsund, og fant en liten idyll rett nord for kanalen, hvor vi ankret opp for natten.

Derfra videre mot mot Gullholmen, Lysekil, hvor vi handlet avgiftsfri diesel og diverse kvoter, videre forbi Koster, og fant en plass i Horten, hvor vi skulle forta turens siste overnatting.

Ut fra Gullholmen

Ut fra Gullholmen

Lysekil

Lysekil

Frisk seilas over norskegrensen

Frisk seilas over norskegrensen

Vi ruslet opp på Fishland for å spise, men det var ikke en hyggelig opplevelse. Vi ventet på kelner i mer enn et kvarter, og da vi omsider hadde bestilt ventet vi ytterligere 45 minutter på maten. I mellomtiden måtte en av oss løpe tilbake til båten for å spise brødmat, siden han hadde satt insulininjeksjon før restaurantbesøket i den tro at han skulle få mat der.  Sånn gikk det ikke, og dette la naturlig nok en demper på avslutningskvelden for oss.   Vi kommer nok ikke tilbake til denne sjappa noen gang.

I dag kunne vi endelig sette kurs inn Oslofjorden, og kl 1515 var vi parkert i hjemmehavna på Kavringen.

Snart hjemme

Nesten hjemme

Fra Kerteminde til Anholt

8. juli 2008

En enkel og grei seilas som for det meste foregikk i skipsleia, og dermed slapp vi å tenke på dybden. Rundt Jylland og øyene er det ellers mange sandbanker, så det er lett å glemme seg, og ende opp på grunn.

Det vet vi forøvrig alt om fra tidligere besøk her i området.  Denne dagen var det absolutt vindstille, så motoren gikk hele dagen. Ruten legges inn på plotteren, autopiloten kobles til, og så er det rett frem i 12 timer uten annen utsikt enn hav, hav, hav. Ikke så mye mer å si om det egentlig. Dermed blir det rom for alternative aktiviteter.

Sokkevask

Sigrun vasker sokker

I det vi nærmer oss Anholt møter vi et heidundrende tordenvær. Skrekkhistorier om lynnedslag i masta og annen styggedom dukket opp i tankene i det vi kastet på oss regntøy.

Uvær

Uvær

Regnet høljet ned og det dundret og smalt rundt oss på alle kanter. Det kom mer vann på båten disse 10 minuttene enn det gjør på en middels sommer med fri tilgang på vannslange i hjemmehavna vår på Kavringen.  Den planlagte spylingen av båten som vi hadde tenkt å foreta på Anholt, ble utført av Vår Herre på et øyeblikk. Og da jobben var gjort, kom solen tilbake. I slike øyeblikk kan stemningen bli ganske magisk, med flotte farger på himmelen.

Etter regn kommer sol

I havna på Anholt var det stappfullt.  Vi snuste rundt i hele havna, og havnet til slutt utenpå en diger tysk 2-master. Fruen ombord, som forøvrig var riktig så søt, var svensk. Hun komplimenterte båten vår, men mente at fenderne var alt for små. Hun sammenlignet tydeligvis med deres egne fendere, som var på størrelse med sildetønner.

I morgen blir det nok en lang etappe. Vi skal til Marstrand nord for Gøteborg, et sted vi har vært flere ganger tidligere. På tide å finne frem det svenske gjesteflagget.

Spodsbjerg til Kerteminde

7. juli 2008

Vi lå i Spodsbjerg til klokka to. Vi ventet på Egil, bror til Sigrun, som skulle utgjøre mannskap på sluttspurten opp til Oslo. Etter litt krøll med lokale bussruter, kom han smilende ombord, og vi kunne kaste tampene og bakke ut.

Egil

Blid fokkeslask

Som vanlig var det fin vind helt til vi rullet ut genoaen, da ble det stille.

Vi lot den henge der, og etterhvert tok vinden seg opp, og vi fikk seilt store deler av etappen. Dagens høydepunkt var uten tvil passeringen av Storebeltbroen, et imponerende byggverk.

Storebeltbroen

Storebeltbroen

Etterhvert som vi nærmet oss vestre løp virket det som om det var alt for lavt, og slakket på farten inn mot broen.

Lav passasje

Høyt nok?

Det gikk

Det gikk

To timer senere fant vi en fin plass, longside i gamlehavnen i Kerteminde.

To tørste gutter

To tørste gutter på vei mot Kerteminde

I morgen venter Anholt, en idyllisk øy øst for Jylland.

Cuxhaven til Spodsbjerg

5.-6. juli 2008

Vi forlot Cuxhaven etter den foreskrevne timen, 40 liter diesel og en bærepose med biomat rikere.  Vi seilte innover Elben som strekker seg innover i det flate landskapet mot den lille byen Brunsbüttel. Det er her selve kanalen starter.

Fritidsbåter benytter den gamle slusen, mens proffene benytter den digre nyere slusen med mye større kapasitet. Vi kalte opp slusekontrollen de 15 foreskrevne minuttene før ankomst. Først på engelsk, så på tysk, men ingen gadd å svare.  Dermed gikk vi direkte til venteområdet. Der lå det heldigvis 4-5 båter fra før, så det så ut som om vi gjorde det riktig.

På vei inn i slusen

På vei inn i «Alte Schleuse»

Vi fortøyde langs kanten, portene lukket seg bak oss, og så sank vannet nærmere en meter.  Man skulle tro det var omvendt, men faktisk så er vannstanden i kanalen lavere enn i de omliggende elvene.

I halvsjutiden slapp vi ut, og kunne begynne turen mot Kiel. Det er en merkelig opplevelse å dele kanalen med containerkjemper store som bygårder, og den første halvtimen tilbragte vi i en tilstand av skepsis og forbløffelse. Man blir litt betenkt når disse kjempene kommer imot en uten mine til hverken å slakke på farten, langt mindre holde godt til høyre. Men etterhvert ble det en vane. Nå var AIS’en gull verdt. Vi hadde full oversikt over alle fartøyene i kanalen, både bak oss og foran oss, så vi visste til enhver tid hva som kom. Et genialt system å ha i trafikkerte områder, og vel verdt de to skrubbsårene jeg pådro meg i kampen for å få strekt ledningene som skulle til for å få det til å virke.

Kielerkanalen er lang. 98 km for å være nøyaktig. Vi tuslet avgårde i 7 kts, og det ble etterhvert mørkt. Veldig mørkt. I mørket blir alle båter større, elvebredden kommer nærmere, og det ble etterhvert litt mer slitsomt å manøvrere på en trygg måte.

En ting skal tyskerne ha. De er ivrige fiskere. Langs hele kanalen satt det sportsfiskere i fluktstoler, med 4-5 stenger ute. Som fluoriserende ildfluer satt de og stirret apatisk på vannflaten foran seg. Bak dem gikk som regel en samboer eller kone rastløst frem og tilbake og kjederøkte. Det blir lange netter av slikt.

Like før Kiel ligger det en liten innsjø som er knyttet sammen med kanalen. Hit gikk vi for å ankre opp, og sove noen timer. Da var klokka blitt to på natta og det var mørkt som i en sekk.  Vi listet oss inn, og oppdaget at det var andre som hadde tenkt som oss. Innsjøen var full av seilbåter for anker, men til forskjell fra hva vi er vant til i Norge, hadde bare et fåtall av båten ankerlys.

De lå for anker og sov sin søteste søvn i det svarteste mørke, uten så mye som et gjenglemt stearinlys for å vise hvor de var.

Sigrun gikk frem i baugen for å holde utkikk, mens jeg seg sakte inn, klar til å slå bakk på kort varsel.  Etter litt sikksakk mellom båter så mørklagte som nedlagte småbruk i Trysil en vintersdag, fant vi omsider en passe stor plass, kastet ankeret og gled inn i drømmene.

Klokka 8 neste morgen var vi igjen på farten. Målet var Danmark, men der i mellom to delmål. Levere den yngre delen av mannskapet i Kiel i tide til å rekke Color Magic til Oslo, og så å skaffe diesel. Vi lyktes med begge deler, men å finne diesel var ikke enkelt. Ingen av de vi spurte hadde den ringeste anelse om hvor denslags kunne skaffes. Jeg hadde faktisk lyst å spørre hva de selv hadde på tanken, og hvor de hadde skaffet det, men lot det være.

Seilasen over til Danmark, og Spodsbjerg på Langeland foregikk i fin seilvind, vi vinket til Color Line, som passerte oss i halv tretiden, motsto fristelsen til å rope de opp på VHF for å fortelle at de hadde ansvaret for mannskapet mitt, og at de måtte kjøre ordentlig, og klappet til kai i Spodsbjerg rundt klokka åtte.

Det var tid for en bayer.

Wangerooge til Cuxhaven

5. juli 2oo8

Tidlig neste morgen startet jeg motoren for for å ta inn ankeret og stikke avgårde. Etter 2 meter stoppet ankerwinchen. Ikke en reaksjon.  Ingenting.

Er det noen som vet hvor tungt 50 meter med 10 mm kjetting er? Det vet ikke jeg heller, men en ting kan jeg love dere. Det er tungt.

Det blir en brå start på dagen, når man rett fra senga skal begynne med kroppsarbeid. Kontorister er ikke konstruert for denslags.

Heldigvis har jeg vett nok til å holde meg med fokkeslasker ombord.  Sønn på 22 blir tvangsvekket og satt i arbeid, og etter usannsynlig mye svetting, banning og beskjeder om at vi kapper hele driten og lar det ligge, fikk vi omsider opp alle 50 metrene inklusive ankeret.

Husker dere trim for eldre som gikk på TV om formiddagene før? Dette er en litt mer brutal variant.

Trim for eldre

Trim for eldre

Vi kom oss omsider avgårde, og med godværet kom også humøret tilbake.

I Cuxhaven gikk Geir Ståle og jeg over 1 km for å finne diesel. Midt i denne storbyen, i en kjempestor marina har de søren meg ikke diesel.

I Frankrike og Belgia hadde de diesel overalt, men der virket ikke kortene våre. Her i Tyskland virker kortene, men her har de ikke diesel. Ikke matforretninger heller for den del. Sigrun gikk skoa av seg for å finne mat, og det eneste hun fant har noe slags biomat til dobbel pris.
I tillegg til dette hadde fruen i nabobåten funnet det forgodt å bruse litt med fjærene. Denne plassen er forbeholdt båter over 12 meter, kunne hun fortelle, og din båt er bare 11, sier hun mens hun hysterisk peker på en ledig plass på andre siden av marinaen.  Nesevinkelen hennes var så bratt at hun kunne vært brukt til unnarenn i nye Holmenkollen. Jeg smilte høflig, gjorde henne oppmerksom på at det var mange ledige plasser her på 12-metersbrygga også, og at vi skulle dra om en time. Nur eine Stunde som de sier på de kanter. I tillegg ba jeg henne passe sine egne saker, denne gang på feilfritt vestlandsk.

Borkum til Wangerooge

4. juli 2oo8

I dag skulle vi til innløpet av Kielerkanalen, og beregnet å være fremme rundt 11 på kvelden. Værmeldingene varslet 10-15 knop fra vest, sol og fint vær, og alt lå til rette for en lang men hyggelig seilas.

Ut på ettermiddagen begynte vinden å øke, og vindmåleren i båten steg til 20 knop, 25 knop, og stabiliserte seg i en periode på 30 knop. Det er mye vind. I tillegg begynte sjøen å skape seg, og etterhvert var bølger og dønninger fra Nordsjøen så store, at vi hadde problemer med å kontrollerer båten. Den ble kastet rundt som et eggeskall etter havets eget forgodtbefinnende. Alt av seil ble tatt ned, og vi fortsatte kun for motor.

En patrulje fra den tyske kystvakten kom fykende i en rib for å sjekke båten, men de måtte gi opp og returnere med uforettet sak. Det kom seg rett og slett ikke ombord. Ikke at jeg er noe lei meg for det. Tar med et bilde av båten tatt dagen etterpå i godvær. Det var ikke mulig å ta bilder mens det stod på.

Kystvaktbåt

Kystvakten på en godværsdag

Det ble etterhver klart at vi ikke kunne fortsette, og satte kurs mot land.På plotteren så vi en liten bukt på baksiden av øya Wangerooge, og dit dro vi.Der traff vi igjen våre venner fra kystvakten. De lå også for anker og ventet på bedre vær.Vi la oss 1 nm bak dem, kastet ankeret og la oss til å vente på at vinden skulle løye.Det ble en lang natt med risting og skaking, men ankeret holdt. Båten flyttet seg ikke en tomme.

Vlieland til Borkum

3. juli 2oo8

I dag krysset vi grensen til Tyskland. Stadig østover langs den nederlandske og etterhvert tyske kyststripen i kappløpet mot Kiel.

Ut fra Vlieland tok vi en snarvei over noen sandbanker med 5 meters dybde, og kom etterhvert ut i leden på utsiden av øyene som ligger som et belte langs kysten. Kombinasjonen av lite vind og motstrøm gjorde at vi måtte senke ambisjonene noe, og ta til takke med Borkum.  Det ble endel dis ut på ettermiddagen, noe som gjorde fotografering vanskelig. Vi velger likevel å vise bilde av en diger vindmøllepark som vi fant midt ute i havet.

Vindmøller

Vindmøller

En og annen oljebrønn fant vi også.  Hollenderne er også oljeprodusenter, men i motsetning til Norge, har de råd til å holde veinett,  jernbane og skoler i topp stand.

Oljebrønn

Oljebrønn

En skikkelig regnskur med torden og lyn passerte ut på ettermiddagen, noe som fikk rederinnen til å lure på om seilbåter er spesielt lurt i slikt vær. Vi ankom Borkum i pøsende regnvær, og listet oss inn i den smaleste passasjen inn til en marina som vi har sett.

For piperøkere kan det være av interesse at en sandbanke utenfor øya heter, ja nettopp, Borkum Riff.

Borkum innseiling

Innseiling

Vi la oss longside en utligger fra før krigen, fendret godt, og satte kursen mot stedets vertshus.

Wienersnitzel og øl.

Scheveningen til Vlieland

2. juli 2oo8

Når dette skrives ligger vi i en flott kryss på vei mot innløpet til Elben og Kielerkanalen. Vi logger rundt 8 kts, med vind rundt 14 knots inn fra babord.

Båten oppfører seg som en renraset veddeløpshest, og knirker fornøyd i riggen i ren vellyst over endelig å få skikkelig seilvind. Sigrun vokter vekselvis horisonten og vindinstrumentene med et vaktsomt blikk, der den minste uregelmessighet blir gjenstand for nådeløs granskning. Her blir ingenting overlatt tilfeldighetene.  At hun har saltvann i årene er det ingen grunn til å tvile på etter dette.  Nåvel, mer om dette senere.

Først må vi skrive litt om turen inn til Vliesland.  Vi måtte ut av bingen i griseotta, takket være en hensynsfull hollender som ubarmhjertig banket i skroget: Guten Tag meine herren. Ich muss in 10 minuten fahren.  Halve havna var på beina for å slippe ut dette utålmodige mennesket, som på død og liv måtte ut på havet før solen stod opp. Det var kanskje like greit, så fikk vi ekstra mye ut av dagen vi også.

Dette ble også en ren transportetappe. Vekslende vindforhold gjorde at vi fikk mye motortid denne dagen også. Jeg har sagt det før, enten kommer vinden rett forfra i styrker som kan skremme vannet av en solbrent kontorist som meg, eller så kommer den rett bakfra, men akkurat ustabil nok til å ta livet av ethvert forsøk på å spri seilene for å utnytte vinden mest mulig.  Genoaen kollapser hele tiden, og skipperen banner og starter jerngenoaen i stedet. Den går i hvert fall. Ennå. Gangtiden nærmer seg stygt 100 timer, og vi må snart ha førstegangsservice på den. Vi har med olje og filtre, så det er mulig vi gjør det selv. Vi får se.

Det er litt stress å komme seg til Kiel innen lørdag morgen, så det blir lange dagsetapper, der motoren startes ved det minstre bortfall av vind.

Turen til Vliesland ja. Det var ikke noe spesielt med den turen som dere forstår, bortsett fra slutten da. Det er ikke så godt utbygget med marinaer og tilhørende faciliteter i denne delen av Nederland. Likeledes gjør bunnforholdene at enhver avstikker fra lysløypa (Inner Trafic Zone) lett blir et slags poker med kjølen som innsats. Vi seiler uten land i sikte i noen retning, og det er aldri dypere enn 8 til 10 meter. Når vi så tar av til høyre blir det straks 4-5 merter dypt, og hjertet til en Oslofjordseiler som vanligvis boltrer seg i 50 til 100 meters dybde, hopper over et par slag, for så å  etablere seg på rundt det dobbelte av vanlig fart. Ikke at den er så rolig, det er lenge siden vi var i vår livs form. Ved nærmere ettertanke må det ha vært da vi fullførte Fjellsæterrunden uten varige mén for en mannsalder siden.

Vliesland ja. Den midterste av de tre nederlandske øyene mot nord, helt på grensen mot Der Bundesrepublik. Vi måtte altså ta av til høyre. En smal kanal behørig merket med røde og grønne kardinalmerker, og felleseie for både fraktetrafikk og hurtiggående ferger. For ikke å snakke om en hel armada av små og store Christian Radicker som tydeligvis hadde satt seg stevne denne dagen, en helt vanlig hverdag i juli, akkurat i denne marinaen. For fullt var det der. Overfullt. I Reeds står det skrevet at flagges det med et rødt flagg ved innseilingen til havna, betyr det at den er full. I dag stod det to flagg og blafret i vinden. Det var ikke til å misforstå. Så får det heller være at nederlenderen som vi akkurat hadd seilt fra på vei inn mot havna, for å komme først inn, uten blygsel smatt inn og fant seg en plass. Sikkert i slekt med havnesjefen tenkte vi. Selv har vi respekt for lover og regler, og tok ikke sjansen på en lignende manøver. Derimot fant vi en høvelig ankringsplass, og debuterte med elektrisk ankerwinch og 50 meter syrefast. Det var bare 5 meter dypt, men jeg tror jeg slapp ut 35 meter, minst, i ren og skjær glede over denne tekniske nyvinningen. I gamlebåten hadde vi 50 metet tau av tvilsom opprinnelse, mest sannsynlig smuglet inn i landet av hanseatene i sin tid, og siden tilbragt en dyster tilværelse nederst et skott i Skibladner, før den forrige eieren fikk det for en slikk og ingenting for å gjøre båten mer lekker. Det virket tydeligvis, for jeg kjøpte båten den gangen, med anker og ankertau.

Vliesland var det visst. Natten på svai ble en bra opplevelse. Båten beveget seg med rolige, myke bevegelser, og gjorde ikke noe forsøk på å gjøre opprør mot de 35 metrene med ny, blank ankerkjetting, til tross for sterke strømmer og en og annen vindrosse.

Fra Zeebrügge til Scheveningen

1. juli 2oo8

Nok en transportetappe med strålende vær og null vind. Den eneste utfordringen denne dagen anså vi å være kryssingen av  «motorveien» inn til Europort.

Denne leden er et sammenhengende 17. maitog av store skip i to felt, på vei til og fra Rotterdam, en av verdens største havner.

Containerskip

På vei til Rotterdam

Fiskebåt

Ikke til Rotterdam ennå

Her er prosedyrene strenge. Vi må kalle opp Maas Approach på kanal 03, og be om tillatelse til å krysse leden.  Krysningen skal foregå på en 30 graders rettvisende kurs. Overtredelser blir bøtelagt.

Var vi riktig uheldige, kunne vi risikere å vente her i opp til en time. I det vi nærmer oss, ser vi malstrømmen av skip komme nærmere og nærmere, og vi forbereder oss på å legge oss på riktig kurs, og å kalle opp Maas Approach.

Da kommer det en overmotorisert rib fykende mot oss med 4 uniformerte menn ombord: «We are the Dutch Coastguard. We want to come onboard!»
Jeg så ingen grunn til å protestere på det, og stoppet opp.

Ombord kom en person fra kystvakten og en fra tollvesenet. Skipspapirer, radiolisenser, sertifikater, pass, kjøpekontrakter, m.m. ble grundig sjekket. Dieselen ble sjekket for farge: «What colour is your diesel sir! Where did you last fill your tanks?  Where do you come from today? »

Dette viste seg å være svært så hyggelieg karer, som villig diskuterte alt fra skøytesport til fotball. De var på jakt etter båter som ble smuglet avgiftsfritt inn i Nederland, og sjekket samtidig om vi var de vi ga oss ut for å være, og om vi hadde ulovlige substanser ombord.

De vinket blidt farvel, og vi bega oss videre mot Europort. «Maas Approach, this is sailing vessel C’est La Vie, in position 51 degrees 58.0 north, 4 degrees 01,0 east, request clearance to cross Maas entrance.»

Vi fikk tillatelse til å krysse, og heldigvis var der akkurat nok åpning i trafikken til at vi klarte å sprinte over i tide. Vi unngikk akkurat en diger tankbåt som kostet forbi bak oss idet vi kom ut av sonen på nordsiden.

90 minutter senere ankommer vi Scheveningen, en myriade av kanaler og kaianlegg. Vi hadde lagt inn waypoints på plotteren på forhånd, og klarte ved hjelp av dette å finne riktig kanal til riktig basseng.

Inn til Scheveningen

Inn til Scheveningen

Her fikk vi beskjed om å bakke inn en smal kanal med 4 båter utenpå hverandre på hver side, og ble liggende på utsiden av en vakker Hallberg Rassey.

Trangt

Trangt å rygge her

Det er når alt har falt til ro, alle fortøyninger er på plass og den første boksen med øl er åpnet at det kommer fra han som ligger nærmest kaien: Jeg skal dra klokka halv seks i morgen tidlig.  Jeg håper det er i orden…