Onsdag 8. juli.

Sigrun fikk tigget seg til litt ekstra fri i dag, så allerede 13:50 la vi avgårde.  Dieseltanken var fyllt opp, vanntankene også, og selvsagt var 40 liter med ekstra diesel fyllt på kanner.

Dette var først og fremst en transportetappe.  Ut av den smale, kjedelige Oslofjorden, ut til eventyret.  Området fra Horten og utover, på vestsiden av Oslofjorden er så godt som ukjent terreng for oss.  Det er liksom Koster og videre sydover som har vært vår greie.  Men i år skal det altså bli en forandring på det.

Det er vind fra syd når vi drar fra Kavringen, så vi går for motor hele veien forbi Drøbak, ut i Breiangen, og videre forbi Slagentangen og til Bolærne.

Vi har aldri vært der før, så Havneguiden I kom til sin rett, som så mange ganger før.  Vi plukket ut et sted mellom Vestre og Midtre Bolærne som Tønsberg Kommune har pusset opp til glede for oss båtfanter, og hadde planlagt å ligge på svai i en naturlig lagune i sundet.  Men slik skulle det ikke gå.  I det vi ankommer, ser vi at det er bygget en flunkende ny flytebrygge på østsiden av sundet, og til alt overmål var det god plass til oss med hekkanker og baugen mot brygga.  En blid motorbåtmann tok tampen, og etter litt var vi trygt på plass.

Venninneprat

Der er hekkankeret betalt seg sa jeg, med tanke på de godt og vel 3 lappene som nytt hekkanker, ankerfeste og ankerlinerulle kostet meg hos Seatronic i Moss dagen før.

Idyll i solnedgangen

Været underveis hadde vært fint, lettskyet pent, og akkurat nok sol til at hele turen ble en flott opplevelse.  Det skulle forandre seg.  Rundt kl 23 smalt det….

En heidundrende regnstorm skyllet innover oss, komplettert med et tordenvær vi ikke kan huske å ha opplevd før. På det mest intense var båten kontinuerlig opplyst, samtidig som det smalt rundt oss flere ganger i minuttet.

Så dramatisk var det at Sigrun la seg under dyna, mens jeg måtte ta meg et ekstra glass vin.

Etter et par timer gled det over, og natten gjorde sitt inntog.  Turen var igang.