Torsdag 8. juli

Det regner og det blåser.  Ikke er det så veldig mange varmegrader å skryte av heller, neppe flere enn 18, så derfor er vi her fortsatt, i Stavern altså.  Det er fint å ligge så sentralt som vi gjør her, på losens private plass.  Jeg er glad for at han i nåde til oss har latt oss ligge her.

Losens plass, ingen tvil

Her har man alt man behøver for å dekke de fleste behov.  Toalettet koster 5 kroner, ingen upris, alternativet tatt i betraktning.  Dusje her kan man også, men prisingen her er noe av det mer kreative jeg har sett.  5 kroner må man ut med for å skaffe seg adgang til det ettertraktede dusjrommet, og når man først er innvilget audiens i det omtalte rommet, med medbrakt såpe og shampoo, trygd emballert i medbrakt pose fra Rimi, og man har trådt inn i de naknes rekker, da er det man oppdager at adgangstillatelse er en ting, dusjetillatelse noe helt annet.  10 kroner for rennende vann takk.  Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, mest sannsynlig burde jeg gjort begge deler.
Så er det å kle på deg, vandre tilbake til båten for å hente den hårdt tiltrengte 10-kroneren, vandre tilbake til dusjen, for der å oppdage at det koster 5 kroner for å komme inn igjen.

Ikke til å misforstå?

Etter en slik opplevelse går tankene til Koster for et par år siden.  Båten vi hadde den gangen hadde ikke dusjmuligheter ombord, så da behovet for en dusj meldte seg etter noen dager uten annet renhold enn noen dråper kaldt vann i ansiktet fra tid til annen, henvendte vi oss til blondinen ombord i den 50 fot lange Bavariaen vi lå på utsiden av. Lite visste vi dengang om hva å eie en såpass stor båt kan gjøre med din holdning overfor mindre bemidlede mennesker i 32 fot små seilbåter.  Så da vi på kunstferdig normalisert norsk lurte på om hun visste hvor dusjen var, snøftet hun fornærmet:  “Det har jeg ikke den ringeste anelse om, vi har da ærlig talt det hele ombord.”