26. juni 2oo8
Denne turen skulle by på litt av hvert. Allerede klokka 7 stod vi ved dieselpumpa for å toppe tankene før turen.
Men da hadde vi ikke tatt med i betraktning at franske dieselautomater ikke liker utenlandkse visakort. Ikke mastercard heller for den del. Siden vi ikke hadde en dieseltankmåler som virket, regnet vi oss tilbake, fant at snittforbruket så langt på turen var like i overkant av 3 liter pr time ved et turtall på 2800, og fant ut at vi ville ha ca 25 liter diesel igjen på tanken når vi kom fram.
Vi la trøstig i vei, og hadde en flott og solrik dag på havet med lite vind og bølger som gjorde tilværelsen behagelig.
Sigrun nyter livet
Hvor lenge var Adam i paradis? Jeg har ikke snakket med Adam, men for mitt vedkommende varte oppholdet i nøyaktig 10 timer. Da ville ikke Yanmaren mer, og trakk sitt siste sukk i en akutt mangel av næring.
Dieseltom.
Nåvel, vi har da seilbåt og vi har medstrøm, er det noen sak? Vi seiler frem til Fecamp. Jo takk. Da døde den siste rest av vind ut og det ble absolutt vindstille. Uten mål og mening drev vi i 3 knops fart stadig nærmere klippekysten syd for Fecamp. Tanken på å havne der med ny bår var ikke særlig fristende, så jeg valgte og be om assistanse. Først et par bønner om assistense til båter i området. Ikke livstegn i VHF’en. Ikke så mye som litt knitring til svar en gang. I mellomtiden hadde kysten kommet enda nærmere. Da var valget greit: Pan-pan pan-pan pan-pan, this is sailing yacht C’est la Vie, C’est la Vie, C’est la Vie, osv, og ikke mange sekundene etterpå knitret en franskmann på stotrende engelsk: Station calling pan-pan, go to channel 68.
For å gjøre en lang historie kort. De ville ikke sende oss en kanne diesel, derimot kunne de sende en redningsbåt og taue oss inn til havna i Fecamp.
Jeg hadde ikke noe valg, og måtte bare akseptere.
På slep
Da vi senere gled inn på havna fikk skipperen på taubåten det for seg at han skulle fortøyet båten vår på sin styrbord side for å ha bedre kontroll. Som sagt så gjort. Vi gled opp på siden, og starte å fortøye til slepebåten. Omtrent i det vi er ferdig med fortøyningen gir skipperen full gass akterover, med det resultat at roret på seilbåten blir slått til siden slik at wiren mellom ratt og ror blir slitt tvert av. Fy fan for en helvetes idiot.
Jeg kjefta og bar meg på norsk, engelsk, og fyren smilte høflig tilbake. Idioten kunne ikke et ord engelsk. Ingen av de åtte ombord kunne engelsk. Her går nordmenn og for så vidt de fleste andre i Europa på skole for å lære i det minste ett fremmedspråk, mange kan to fremmedspråk, men disse primitive bondetampene fra Haute Normandie, kunne ingenting. Vi kunne ikke en gang brukt dem til dotømmere hjemme i Norge.
Vi gikk til sengs i relativt slett humør denne kvelden.