Lørdag 11. juli

Av og til, når man våkner helt alene ved en holme langt ute i bushen, lurer man på, hva i alle dager gjør vi her?

Funningsholmene var i sannhet et fredelig sted.  Bare en og annen tjuvfisker listet seg forbi i sin lille jolle med en 5 hk Cresent fra 1974, på jakt etter fisk fra stengene som lå inne i fjorden.  Alt som normalt med andre ord. Vi skal i hvert fall ikke sladre.

Kvart over ti dro vi videre.  Skjærgården utenfor Øst-Agder er et villniss av øyer, holmer og skjær. Mesteparten av dem ligger like under den forføreriske vannflaten, og livsfarlige for en stakkars båtturist som ikke har sjekket kartet. Dette hoppet vi galant over, og gikk rett ut i havet.

Opprørt hav

Der ute blåste det mellom 15 til 22 knop, og nærmere 2 meter høye bølger kastet båten i alle retninger.  Det var for det meste Sigrun som stod til rors, mens gubben leste kart og drakk kaffe.

Vi heiste genoaen, og seilte i 6-8 knop hele veien forbi Lille og Store Torungen, videre forbi Ryvingen og omsider inn til innseilingen til Grimstad.

Leiholmsund fyr

Havna i Grimstad er svært godt tilrettelagt for oss båtfanter. En ung hyggelig mann fra havnekontoret anviste oss ledig plass og tok imot tampen i det vi la til, selv om han da var blitt klar over at vi var sunnmøringer.  Fine folk disse grimstadfolka.

Yrende liv i Grimstad havn

I morgen kveld drar vi til Danmark og Limfjorden.

Fredag 10. juli

Etter en rolig natt våknet vi av en klokkeklar røst i det fjerne: Ferske rundstykker, skoleboller og Dagbladet! For en velsignelse er det ikke å få ferske rundstykker til frokost! Nå leser ikke jeg drittblekka Dagbladet, men det er ferie og jeg lar alle hemninger fare.

Etter en deilig frokost letter vi anker og tøffer ut den smale innløpet til lagunen.  Vi hadde bestemt oss for å gå Kreppa, en smal kanal som i sin tid ble gravd til ære for postbåten til Kragerø.

Kreppa

På vei ut i åpen sjø seilte vi forbi Kragerø sentrum og videre forbi Strømtangen fyr.  I dag var vinden rett i mot, så det ble Hjalmar i kjelleren som måtte sørge for fremdriften.

På vei ut så vi røykutvikling rett øst for oss, på sydsiden av Jomfruland, og tenkte på at dette kunne være båtbrann.  Det var det tydeligvis andre som også hadde tenkt, for noen minutter senere hørte vi nødoppkall på VHF’en, der de ba båter i nærheten komme til assistanse.  Noen minutter senere hørte vi at redningshelikopteret drev søk etter den brennende båten.  Litt dramatisk må vi innrømme at det var.  Det hele fikk en lykkelig avslutning da det viste deg å være noen gutter som hadde tent bål i fjæra!!!

Kursen var sydvest, og vi gikk på autopilot godt ute i havet,  og vi kunne skimte Risør forsvinne bak oss inne ved kysten.  Etterhvert nærmet vi oss  Lyngør, og vi siktet oss inn på Lyngør fyr helt inne ved bykjernen.  Lyngør er som et lite Venezia, der bebyggelsen er strødd rundt de smale kanalene som går på kryss og tvers her i skjærgården.

Lyngør

På baksiden av Lyngør ligger lyngørfjorden, og denne fulgte vi sydvestover noen få mil før vi kom til Gjesøya.  På sydsiden av denne øya ligger  Funningsholmene, en samling av 4-5 små holmer, som tilhører Tvedestrand friluftsråd.  Her er det bolter i fjellet og godt ly for alle vindretninger. Altså et perfekt sted for oss.

Hekkankeret forsvant i dypet, og vi gled inn mot svaberget, Sigrun hoppet i land, men den gang ei. Ankeret fikk ikke feste, så vi måtte gjøre et nytt forsøk.  Samme resultat.  Nok en gang opp med ankeret, bakke ut og prøve på nytt.  Fem forsøk måtte til før vi fikk feste, og kunne fortøye til to bolter i fjellet.

Fortøyd mot svaberget

Det ble fiskesuppe i dag. Fiskesuppe som bare Sigrun kan lage den. Det finne ikke bedre fiskesuppe på jordens overflate enn den som hun lager.

Mens dette skrives nippes der til rød vin.  Det drar seg mot natt, i morgen går ferden til Grimstad.  God Natt.

Torsdag 9. juli.

Det ble så som så med søvn i natt.  Været stod inn fra akter, og bølgene smalt mot hekken med en torturists standhaftighet.  Klokka 04 måtte jeg ut å justere fortøyningene, og etter det ble det litt søvn.

Fra Bolærne gikk vi inn i Vrengensundet, og ut i Tønsbergfjorden, rundt Veierland og ut i åpen sjø.

Vrengen Bro

Vinden var mellom slør og lens, så genakkeren måtte opp.  Å hei kor det gjekk gutar.  Nærmere 10 knop i surfene, og gummijolla, som forøvrig er blitt døpt Diltepetter, var knapt nedi vannet.

Vinden tiltok, og etter noen heftige nestenbroacher, dro vi ned strømpa til genakkeren, og fortsatte videre med genoa og motor.

Etter 8 timer snek vi oss inn i den supertrange innseilingen til Langøykilen, og fant plass ved brygga inne i selve lagunen, der en blid danske kom tassende ut fra sin staselige Nauticat og tok tampen.

Her er det trangt

Brygge langs fjellveggen

Dette er nok det vakreste stedet vi noen gang har vært med båt. Ideen om å dra nettopp hit fikk vi etter å ha lest bloggen til en klassekamerat fra ungdomsskolen!

Som dere ser av bildet er hekkankeret ute, og dere vet hva det betyr; det var tid for ankerdram.

Onsdag 8. juli.

Sigrun fikk tigget seg til litt ekstra fri i dag, så allerede 13:50 la vi avgårde.  Dieseltanken var fyllt opp, vanntankene også, og selvsagt var 40 liter med ekstra diesel fyllt på kanner.

Dette var først og fremst en transportetappe.  Ut av den smale, kjedelige Oslofjorden, ut til eventyret.  Området fra Horten og utover, på vestsiden av Oslofjorden er så godt som ukjent terreng for oss.  Det er liksom Koster og videre sydover som har vært vår greie.  Men i år skal det altså bli en forandring på det.

Det er vind fra syd når vi drar fra Kavringen, så vi går for motor hele veien forbi Drøbak, ut i Breiangen, og videre forbi Slagentangen og til Bolærne.

Vi har aldri vært der før, så Havneguiden I kom til sin rett, som så mange ganger før.  Vi plukket ut et sted mellom Vestre og Midtre Bolærne som Tønsberg Kommune har pusset opp til glede for oss båtfanter, og hadde planlagt å ligge på svai i en naturlig lagune i sundet.  Men slik skulle det ikke gå.  I det vi ankommer, ser vi at det er bygget en flunkende ny flytebrygge på østsiden av sundet, og til alt overmål var det god plass til oss med hekkanker og baugen mot brygga.  En blid motorbåtmann tok tampen, og etter litt var vi trygt på plass.

Venninneprat

Der er hekkankeret betalt seg sa jeg, med tanke på de godt og vel 3 lappene som nytt hekkanker, ankerfeste og ankerlinerulle kostet meg hos Seatronic i Moss dagen før.

Idyll i solnedgangen

Været underveis hadde vært fint, lettskyet pent, og akkurat nok sol til at hele turen ble en flott opplevelse.  Det skulle forandre seg.  Rundt kl 23 smalt det….

En heidundrende regnstorm skyllet innover oss, komplettert med et tordenvær vi ikke kan huske å ha opplevd før. På det mest intense var båten kontinuerlig opplyst, samtidig som det smalt rundt oss flere ganger i minuttet.

Så dramatisk var det at Sigrun la seg under dyna, mens jeg måtte ta meg et ekstra glass vin.

Etter et par timer gled det over, og natten gjorde sitt inntog.  Turen var igang.