The End

Det som skulle bli en flott tur til øyene ute i havet fikk en brå slutt utenfor Sandefjord.
Jeg hadde i flere måneder vært plaget med tiltagende hjerteflimmer, og denne dagen fikk jeg et kraftigere anfall en noen gang tidligere. Vi skjønte fort at videre seiling var utilrådelig, og satte kursen tilbake til Kavringen og hjem.

Etter noen måneder med utredninger og ikke minst masing fra min side, ble jeg operert av dr Anfindsen på Rikshospitalet, og er nå helt frisk.

I 2014 blir båten solgt, og en æra i norsk seiling var over.

Så dro vi avgårde

Etter en snartur til Gullkysten for å hilse på vårt nye barnebarn, prinsesse Tirill, var vi tilbake i båten sent fredag kveld, klare for å legge avgårde lørdag morgen.
Lørdagen opprant med sørlig kuling og lavt skydekke, og vi skjønte fort at dette kom til å bli en slitsom dag. Det regnet og blåste hatter og høy, samtidig som sjøen rotet seg skikkelig til. I det vi kom ut på Breiangen med retning Bastøya, økte det på til stiv kuling, og tankene gikk til stambaren på Samos, der kelnerne løp hysterisk rundt for å redde parasollene når vindstyrken passerte mild bris. Det var egentlig der vi skulle vært nå, med en parasolldrink ved bassenget og siste boka til Jo Nesbø oppslått på side 26.

Det ble med tanken. I det vi passerer Bolærne sa gummibåten takk for seg. Ei voldsom byge løftet den fra sitt våte element, slengte den opp i lufta, og slet festene rett av. I det vi snur oss for å se hva som var på ferde, så vi den forsvinne, kast i kast bortover vannet, for så å slå seg til ro opp ned mer enn 100 meter fra båten.

Mann-over-bord aksjon ble straks satt i gang, og etter 20 strabasiøse minutter ble rømlingen på nytt koblet til moderskipet, og ferden kunne fortsette.

IMG_1229

Ro og harmoni preger Dilte-Petter her

Vi satte etter hvert kursen innaskjærs, og kom etter nok en time fram til Mågerø Marina ved innløpet til Vrengen-sundet, nordøst på Tjøme. Velvillige hender tok tampen i det vi legger til, og vi kunne puste ut. Første etappe på veien mot Orknøyene er et faktum.

Endelig!

Det er 27 grader i skyggen, og seilsesongen er definitivt i gang. Jada jeg er en skikkelig godværsseiler. Mens mange har travet rundt i marinaen og ventet på at temperaturen skulle stige over null, er vi av det mer sedate slaget. Ikke no’ stress, om godværet uteblir reiser vi bare til Hellas.

For en uke siden kom båten endelig på vannet, og seil og annet utstyr er montert og i orden. I år forsøkte jeg en polish basert på såkalt nanoteknologi, og det ga et flott resultat. Båten har ikke vært så blank siden den var ny.

Det neste som skal gjøres før vi drar på tur er å installere en klasse B AIS transponder.

Denne sender ut et signal med posisjon, hastighet, kurs, og vårt kallesignal som de andre båtene i området får opp på kartplotteren sin. Dermed reduserer vi faren for kollisjon med andre fartøy, og det vil vi jo ikke.

Vi planlegger i seile i vesterled i år. Vi har meldt oss på en regatta (riktig nok i turklassen) som går fra Kopervik ved Haugesund til Orknøyene, 250 nautiske mil ute i havet.  Orknøyene ligge rett nord for Skottland, og består av 70 øyer hvorav 20 er bebodde. Hovedstaden heter Kirkwall, og er mest kjent for å være hjemstedet til det berømte whiskydestilleriet Highland Park.

Det ser vel ikke så ille ut?

Orknøyene ble okkupert av Norge i 875, og var under norsk herredømme fram til 1472. Vi skal vel være takknemlige for at nordmenne ble kastet ut, ellers hadde det blitt dårlig med whiskyproduksjon på øya.

I motsetning til norske politikere har folket på Orknøyene forstått viktigheten av å holde seg med god whisky til bruk for det alminnelige helbred. Dette vet også kapteinen å sette pris på, så arbeidet med å akklimatisere seg til den lokale medisinen er allerede i gang.