Lørdag 25.07

Regnet hamret mot kalesjen denne morgenen.  Det var som om værgudene ville jage oss hjem.  Vekk fra fjorden og opp i sofaen hjemme i stua.

Vi tok hintet, og vinket farvel til tyskerne i 10 tiden.  Regnet høljet ned, temperaturen var latterlig, og vinden var fraværende.

Vi gikk for motor hele veien bortsett fra en times tid med genua over Breiangen,  der vi lurte oss til å foreta ferieturens siste seiletappe.

Bak oss la vi merke til en dansk seiler som fikk det travelt med å heise storseil og forseil, og de knappet sakte men sikkert innpå.  Regatta blir det alltid når to seilbåter er innenfor synsvidde av hverandre og det er snev av vind.

Utenfor Fagerstrand hadde de nådd oss igjen.  Ikke fordi de er bedre seilere enn oss, langt i fra, men når man er 42 fot, så går det litt fortere enn våre skarve 36.  De vinket febrilsk til oss, og vi skjønte etterhvert at de ville ha kontakt.  Så viste det seg at det var et dansk par som vi hadde truffet i Sæby, og som vi visste skulle til Oslo.  Morsomt.  De skulle besøke kjentfolk i Tigerstaden, der de bodde mens gubben ombord jobbet for Nato på Kolsås.  Synd at de ikke fikk bedre vær når de først hadde tatt turen.

Danskenes Faurby 424 på vei mot Kongen

Klokka halv fire klappet vi til kai på Alværn.  Der stod Lars Even for å hjelpe oss med å tømme båten, og en halv time senere fortsatte jeg alene til Kavringen.

Turen var slutt.

Fredag 24. juli

Allerede kl 11 var vi i gang.  Målet var Son, humøret var godt og vinden var fin.

Ute i Kosterfjorden begynte vinden å dra seg til, og i det vi krysset grensen til Kongeriket lå den stabilt på 12 m/s.  Kombinert med heftige dønninger fra sydvest, ble det en slitsom tur nordover.  Nå kan det sies, og det er det mange som gjør, at det er en stor fordel å komme seg fort ut av dette området, for her ligger tollgribbene og vaker, ustanselig på jakt etter å ødelegge dagen for en lovlydig medborger.  Mang en liter med edle dråper er beslaglagt av disse gribbene fra lovlydige pliktoppfyllende skattebetalere som knapt nok har feilparkert i hele sitt liv.   Oss fant de ikke.  Om det var den gode seilvinden, som ga oss en slørefart på 8 knop, eller om det var vår gode livsførsel gjennom et langt liv vites ikke, men de få dråpene som ikke var i overensstemmelse med gjeldene alkohollov, kom trygt inn i Kongeriket.

“Sailing for Jesus”, frelse på kjøl i Havstensund.

Det friskner til

Vinden økte på, og sjøen ble gradvis grovere, så selv om vi valgte å gå innenfor Søstrene og Rauer, skjønte vi etterhvert at Son var utelukket i dag.  Etter en kikk i kartet, samt et rådsmøte med ledelsen i båten, ble det besluttet å sette  nesen mot Engelsviken, et sted vi aldri har vært, men som visstnok frekventeres av de kongelige på sommmerstid, grunnet den berømte fiskerestauranten i havna.

Vi la oss utenpå en tysk seilbåt og fortøyde godt, for det blåste stadig 10-12 m/s, selv helt inne i havna.

Noe restaurantbesøk ble det ikke, siden vi har fiskerestaurant ombord,  derimot fikk vi besøk av en gammel trommiskompis fra Fredrikstad sammen med sin samboer.

Vi benket oss ute i cockpit, med medbrakt dansk øl, og lot praten gå.  Vi har opplevd litt av hvert Trond og jeg.

Trond

Etterhvert ble vi oppmerksomme på en Windy 37 som virret rundt i indre basseng, tydeligvis på jakt etter en plass for kvelden.  Båten var flunkende ny, og det var tydeligvis føreren også, for maken til idioti er det heldigvis sjelden man ser.  Han endte opp med å knuse rekka og dollbordet på en liten tresnekke som lå langs kaia til en strøm av eder og forbannelser fra en økende tilskuermasse.

Sannelig måtte vi til Norge for å få litt sirkus.