Denne etappen ble en ren transportetappe i strålende vær. Vi startet for seil, men etter en stund forsvant vinden som en ånd i en fillehaug og vi måtte gå for motor resten av dagen.
Losbåten på vei ut
Damene trakk i bikini, noe som gjorde tilværelsen enda et snev mer behagelig. Det er alltid godt å ha noe vakkert å hvile øynene på. Selv var kapteinen korrekt antrukket i lang kakibukse og matchende marineblå t-skjorte.
Det ligger tett i tett med byer langs den belgiske kysten, så her ble det tid for repetisjon av «flere byer i Belgia».
By i Belgia
Vi ankom Zeebrügge halv ti, og ble anbefalt en ledig plass av en gråhåret engelsk gentleman på plettfri oxforddialekt. Jolly good.
På vei inn til Zeebrugge
Det ble beslutte å spise på land, damene skiftet gevanter, og vi la avgårde. Litt styr ble det for å få åpnet porten ut av området, men dette løste seg elegant med god hjelp av en sjarmerende belgisk kvinne i en av nabobåtene.
Det ble gresk, lam til herrene og mousaka til damene, for anledningen ledsaget av øl og en påfølgende metaxa og kaffe.
Det ble en uventet fridag i Boulogne grunnet sterk vind oppover langs kysten. Vindstyrker på opp mot 25 – 30 kts frister ikke i den opprørte sjøen på grunnnene utenfor.
Dermed ble det anledning til å utforske den gamle delen av byen. Den som ligger bak de enorme bymurene som omkranser byens sentrale del. Her inne finner man bebyggelsen slik den var for 200 år siden, med trange smug, pitoreske gamle bygninger og den enorme domkirken som et naturlig midtpunkt.
Byporten
Notre Dame katedralen i Boulogne
Etter endt vandring ble det tid for forfriskninger som det seg hør og bør en viking på tokt. Ølet ble servert i store seidler, og gjorde sitt til å sette dagen i et positivt lys.
Endelig forfriskninger
Byen har også en gedigen badestrand, med et godt utbygd nett av restauranter, akvarium, idrettsanlegg m.m. Mens vi var der ble det arrangert turnering i sandvolleyball akkompagnert av dundrende rockemusikk.
I det dagen går mot slutten blir værmeldingene sjekket en siste gang. Vinden har avtatt og signifikant bølgenivå blir estimert til 0,7m.
På nytt møtes vi ved dieselpumpene i marinaen. Denne gang marinaen i Fecamp. Kloke av skade skal vi toppe tankene samt fylle ekstrakannene til randen.
Men tror dere disse kortautomatene vil ha kortene våre. Ikke søren. Vi kaller opp marinakontoret, slik at de kan åpne pumpa til oss og så kan vi betale med kontanter på kontoret. Langt i fra. Det var helt umulig.
Men så er det dette med seilbåtfolk da. Bort til oss kom en smilende franskmann, som, når han skjønte at vi hadde problemer med automaten, sporenstreks tilbød seg å bruke sitt kort, og så ta betaling i kontanter fra oss.
Han ringte etter kona, som møtte opp i egenskap av å beherske det engelske språk, og så satte vi i gang. Han dro kortet og vi fyllte diesel fro 195 Euro. Da jeg forsøkte å gi ham en femmer ekstra, avslo han resolutt med beskjed om at dette var det minste man kunne gjøre for en seilerkollega.
Turen til Boulogne ble av den strevsomme typen. Det begynte fint med forholdsvis moderate vinder, men etterhvert fikk vi vindstyrker helt oppe i 30 kts, og bølger på 3-4 meter, og det gjorde det hele til et slit. Med slike høye bølger er det ikke fristende å gå med alle seilene oppe, så det endte med at vi gikk med forseilet og så hadde vi litt motor i tillegg.
Idyll i cockpit
Sigrun ringer hjem
Så friskner det til
Bølgene er det ikke noe å si på
I det vi rundet bølgebryteren i havna i Boulogne, så vi tre røde lys ved inngangen til havna. Jeg ropte opp havnekontoret på kanal 12 på VHF’en, og en hyggelig franskmann kunne fortelle at en litt stor båt var på vei ut, og trengte all plassen, så om vi kunne ligge på vent noen minutter, så skulle vi få grønt lys, og «clearance to enter port».
Noen minutter senere kommer denne karen sigende ut av havna.
Speed Ferries
I det han passerer oss, får vi to grønne over hvit, og vi kan gå inn.
I dag ligger vi rolig å venter på at vinden utenfor, så nå er mellom 22 – 27 kts, skal roe seg. Vi har planlagt å gå til Osteende i morgen.
Grunnet cowboyene på slepebåten fikk vi et uventet opphold i Fecamp. Fecamp er en idyllisk fiskerby beliggende helt ute i fjæresteinene.
Kanalen inn er seilbar døgnet rundt, så man er ikke avhengig av tidevannet.
Vi sjekket roranlegget, og det eneste som var ødelagt var wiren mellom ratt og ror.
En mekaniker på den lokale båtutstyrsforretningen forbarmet seg over oss etter at jeg fortalte ham om gårsdagens episode. Han ble faktisk like sint som meg, så det var tydelig at dette var en seilbåtmann. Da tilgir jeg glatt at heller ikke han kunne et eneste ord engelsk. Men vi kommuniserte utmerket på mitt noe antikvariske fransk (Volda Gymnas 1970-1973), og hans utmerkede egenskaper med blyant og tegneblokk.
Vi endte opp med en løsning der wiren ble kappet nær endene, og han laget en løkke i hver ende med kauser og klemhylser. Dette klemte han sammen med en gigantisk tang og lovet ved sin mors minne at dette skulle holde til den ytterste dag. Mellom løkkene brukte vi spectratau. 100% uelastisk, og bruddstyrke på flere tonn. Jeg monterte, justerte og testet med god hjelp fra Sigrun og Geir Ståle. Jepp, det funket. I mellomtiden var 2 kanner med diesel handlet inn, fra bensinstasjonen oppe i gata, for kortautomaten i marinaen tar ikke annet enn franske kort. Disse automatene har blitt vår forbannelse på denne turen.
Etter noe hosting og harking kom Yanmaren til liv, og vi var igjen «good to go».
I mellomtiden hadde den yngre garden vandret rundt i byen
Byen har en vakker kirke
Her har noen glemt hjemmebrentapparatet sitt
Stemningen i båten er igjen på topp, og i morgen drar vi til Boulogne-Sur-Mer.
Denne turen skulle by på litt av hvert. Allerede klokka 7 stod vi ved dieselpumpa for å toppe tankene før turen.
Men da hadde vi ikke tatt med i betraktning at franske dieselautomater ikke liker utenlandkse visakort. Ikke mastercard heller for den del. Siden vi ikke hadde en dieseltankmåler som virket, regnet vi oss tilbake, fant at snittforbruket så langt på turen var like i overkant av 3 liter pr time ved et turtall på 2800, og fant ut at vi ville ha ca 25 liter diesel igjen på tanken når vi kom fram.
Vi la trøstig i vei, og hadde en flott og solrik dag på havet med lite vind og bølger som gjorde tilværelsen behagelig.
Sigrun nyter livet
Hvor lenge var Adam i paradis? Jeg har ikke snakket med Adam, men for mitt vedkommende varte oppholdet i nøyaktig 10 timer. Da ville ikke Yanmaren mer, og trakk sitt siste sukk i en akutt mangel av næring.
Dieseltom.
Nåvel, vi har da seilbåt og vi har medstrøm, er det noen sak? Vi seiler frem til Fecamp. Jo takk. Da døde den siste rest av vind ut og det ble absolutt vindstille. Uten mål og mening drev vi i 3 knops fart stadig nærmere klippekysten syd for Fecamp. Tanken på å havne der med ny bår var ikke særlig fristende, så jeg valgte og be om assistanse. Først et par bønner om assistense til båter i området. Ikke livstegn i VHF’en. Ikke så mye som litt knitring til svar en gang. I mellomtiden hadde kysten kommet enda nærmere. Da var valget greit: Pan-pan pan-pan pan-pan, this is sailing yacht C’est la Vie, C’est la Vie, C’est la Vie, osv, og ikke mange sekundene etterpå knitret en franskmann på stotrende engelsk: Station calling pan-pan, go to channel 68.
For å gjøre en lang historie kort. De ville ikke sende oss en kanne diesel, derimot kunne de sende en redningsbåt og taue oss inn til havna i Fecamp. Jeg hadde ikke noe valg, og måtte bare akseptere.
På slep
Da vi senere gled inn på havna fikk skipperen på taubåten det for seg at han skulle fortøyet båten vår på sin styrbord side for å ha bedre kontroll. Som sagt så gjort. Vi gled opp på siden, og starte å fortøye til slepebåten. Omtrent i det vi er ferdig med fortøyningen gir skipperen full gass akterover, med det resultat at roret på seilbåten blir slått til siden slik at wiren mellom ratt og ror blir slitt tvert av. Fy fan for en helvetes idiot.
Jeg kjefta og bar meg på norsk, engelsk, og fyren smilte høflig tilbake. Idioten kunne ikke et ord engelsk. Ingen av de åtte ombord kunne engelsk. Her går nordmenn og for så vidt de fleste andre i Europa på skole for å lære i det minste ett fremmedspråk, mange kan to fremmedspråk, men disse primitive bondetampene fra Haute Normandie, kunne ingenting. Vi kunne ikke en gang brukt dem til dotømmere hjemme i Norge.
Vi gikk til sengs i relativt slett humør denne kvelden.
Vi tøffet ut av havna i det de åpnet sillen kl halv elleve lokal tid. Målet var Cherbourg, og inneholdt en etappe som vi hadde planlagt i detalj.
Ut fra St Peters Port
Little Russel Channel er et havstykke mellom fransk fastland og den engelske øya Alderney. Mye av tidevannstrykket fra den Engelske kanal strømmer gjennom her, og resultatet er til tider svært sterke strømmer og opprørt sjø. Spesielt rotete sjø blir det om vindretningen er forskjellig fra strømretningen.
Denne ruten kalles også The Alderney Race, og er mye benyttet av engelske seilere på vei til kontinentet, grunnet at strømmen gir en udiskutabel tidsgevinst.
Vi hadde vestlig vind så det holdt. Opp i 25 knops vindstyrke, noe som tilsvarer liten kuling. Siden vi hadde vinden rett i ryggen, ble det lite seiling, kun fokka som ga oss en ekstra knop en periode.
Strømmen var derimot mer interessant. Til tider hadde vi 4 knop medstrøm, noe som ga utslag i en målt hastighet på GPS’en på over 12 knop. Morsomt.
Sjøsprøyt
Mer sjøsprøyt
Ellers forgikk det meste av etappen i åpent hav, uten utsikt til land i noen retning.
Et lite avbrekk fikk vi i det den franske kystvakta avla oss et besøk De dukket plutselig opp over horisonten, og kom i lav høyde rett mot oss. De ble liggende å hovre rett over båten et lite øyeblikk, så vinket de til oss og fløy videre.
Border Control
På slike etapper er det artig å betrakte den yngste halvparten av mannskapet. Veien er ikke lang til sofakroken med ei bok, en MP3-spiller, eller rett i horisontalen i dyp søvn. Gleden av å sitte opp i båten for å betrakte vær og vind, slik vi eldste ombord har det, er totalt fraværende. Det eneste vi observerer er et trøtt hode som dukker opp over kanten for å forhøre seg om vi ikke er fremme snart. Ja ja, det går seg vel til.
Sov godt I
Sov godt II
Etter 6 timer i sjøen ser vi innseilingen til Cherbourg dukke opp. Om babord ligger en sirkulær steinborg som minner mistenkelig om Fangene på Fortet, og gir oss en påminnelse om 2. verdenskrig. I det hele tatt er franskekysten dekket med gamle kanonstillinger og kunstferdig anlagte kystfort.
Fangene på fortet?
PS: I rettferdighetens navn skal nevnes at Marianne og Geir Ståle bærer preg av utstrakt soling, så de har ikke bare sovet.
Etter 15 timer på havet i går, valgte vi å bruke en dag til å Guernsey. I praksis betyr det å vandre gatelangs, shoppe, spise og drikke.
Rundkjøring i St Peters Port
Marinaen ved høyvann
Hevet over byen ligger en en stor takterrasse hvor det er anlagt en stor uterestaurant pyntet med Budda-figurer. Her havnet vi etterhvert for å innta forfriskninger. Mens undertegnede bestilte den sedvanlige pinten, fikk damene Pimms, en tradisjonell engelsk sommerdrink med frukt, som i følge rapportene smakte aldeles utmerket.
Buddafigurer
Vi hamstret mer mat på Marks & Spencer og fikset noen småting på båten. Bare kos med andre ord.
I marinaen så vi virkelig hvilke utslag tidevannet kan gi. Vi vandret rundt den høye demningen som omkranset marinaen, og da vannet var på det laveste, utgjorde marinaen et basseng omgitt av tørrlagt fjære på alle kanter.
Kai ved fjære sjø
Tørrlagt sill
Tidevannstrapp
Etter å ha konfert med tidevannnstabellen, fant vi at vi ikke kunne dra ut av havna før 10:23 lokal tid. Dette er ikke noe stort problem, siden morgendagens etappe kun er på 45 nm.
I stålende sol dro vi fra L’Aber-Wrac’h (kunne de ikke ha funnet et bedre navn på dette stedet?) med kurs for kanaløya Guernsey.
Øya er engelsk, og, skulle det vise seg, mer engelsk en selve England. Det var glimrende vær under hele turen, med sol og en lett sydlig bris. Ikke nok vind til ordentlig seiling, men vi heiste storseilet for å stabilisere båten mot havdønningene som hele tiden kom rullende inn fra siden.
Kos på dekk
Vi ble solbrente underveis, noen av oss (undertegnede) forholdsvis kraftig. Og som dere vet, når menn har det litt vondt, da er det vondt.
Det er ikke mye å se på en slik etappe, så det ble til å betrakte gannet-fuglen som drev stupdykking på fisk. Denne fuglen lever nesten hele sitt liv på havet, og er kun i land for å hekke.
Samtidig som solen gikk ned, dukket Guernsey opp av havet. Allerede langt fra land kjente vi lukten av brent bål, og vi antok at de feiret St. Hans.
Kveldsstemning
Solnedgang vest for Guernsey
I det vi gled inn i havna i St Peters Port i 23-tiden var det blitt helt mørkt. Floen var på sitt høyeste, og de var ingen problemer å komme inn i Viktoria Marina. Innløpet til denne marinaen går over en 4,20 meter høy betongmur, og kan kun seiles over i tidsrommet 2 timer før til 2 timer etter høyvann.
Vi la oss utenpå en båt med et hyggelig fransk ektepar som velvillig tok imot tampen.
Vi ruslet i land for å teste det lokale ølet, men da vi forsøkte å betale med euro, møtte vi det høyeste øyenbrynet hittil på turen.
«Sterling Sir, Sterling only» sa damen mens hun så foraktelig på den fremmede valutaen. Hun sendte oss avgårde til en minibank, og der fikk vi Guernseypund nok til å gjøre opp for oss.
I dag skulle vi utfordre Chenal du Four, havstykket som tar oss inn i den engelske kanalen. Her kan strømmene være særdeles sterke, og tidevannet kan ha en forskjell på opptil 10 meter. I tillegg er farvannet svært urent, så man må vite hvor man er.
I god tid hadde vi derfor gransket alskens strøm og tidevannstabeller, og funnet at vi måtte dra fra Brest klokka 11, for å være i Fouren 1 time før lavvann. Vi bunkret 85 liter diesel, og la avgårde.
Ut fra havna i Brest
Et stykke ute i fjorden
Etter å ha kjempet mot 4 meters bølger i utløpet av Brestfjorden, roet havet seg betraktelig i det vi kom ut i åpnere farvann. Vi hadde vestlig 7-9 sekundmeters vind, og kunne seile store deler av turen.
Fint driv i Fouren
Totalt udramatisk ble det, og det var like greit, med 2 førstereisgutter og jenter ombord.
Fornøyde gutter og jenter ombord
Etter 6,5 timer i nydelig solskinn, gled vi inn kanalen til L’Aber-Wrac’h. (Det er en del tydelig irsk inspirerte navn i dette området). Denne kanalen er mudret opp, og kun farbar i en bredde på 10 meter i en lengde på 3 nm inn i landet.
Her inne ligger en nesten ny marina med alle faciliteter, mens selve byen er en nesten upåvirket fiskerlandsby. Matrosene måtte trå til, og fendere ble hengt opp og trosser kastet som om de aldri skulle gjort noe annet.
Det ser ut som om de ønsker å mønstre på på permanent basis.
I morgen blir det en lang etappe over åpent hav. Da skal vi direkte til St. Peters Port på Guernsey. Vi har en avtale med Bergerac.
Vi la oss i Camaret for å ha kort vei inn til Brest for å hente to lettmatroser. Turen inn tok 3 timer og foregikk totalt uten dramatikk.
Tyske stillinger i fjorden inn til Brest
Brest i det fjerne
Dramatikk ble det derimot nok av idet vi ankom Moulin Blanc Marina i utkanten av Brest. Vi ropte ruttinemessig opp havnesjefen på VHF om han hadde en ledig plass til oss. I sprakende velvilje svarte han oss på det han nok trodde var flytende engelsk, men for oss var det totalt uforståelig. Etter gjentatte forsøk med nye oppkall, ga vi opp og gikk inn i søndre del av den enorme marinaen.
Moulin Blanc Marina Bassin Nord
Der fant vi raskt en ledig bås, og etter å ha fortøyd etter alle forskriftens regler, ropte vi opp engelskfilologen på havnekontoret en gang til for å fortelle at han kunne slippe å bekymre seg for oss noe mer, siden vi hadde funnet plass 34 på pontoon D i Bassin Sud. Lynraskt var han på tråden for å fortelle oss at den plassen kunne vi IKKE få, siden den var opptatt, og eieren kunne komme tilbake når som helst. Derimot kunne vi legge oss på «the brakewater». Marinaen hadde ikke mindre enn 4 «brakewaters», vi la oss på den nærmeste. Etter noen minutter kommer en svenske stigende ut av en enorm Hallberg Rassey, og fortalte oss at her «kunde vi inte ligga, før her kommer et passasjerfartyg at ligga så småningom forstås». Fattas bara.
Vi fyrte opp motoren og listet oss inn i Basin Nord,og det første vi ser der er en ledig plass på utsiden av en nedlagt seilbåt. Nok en gang er vi på tråden til vår man i Capitaineriet, men også denne gang ble vår ydmyke forespørsel møtt med et bestemt nei. «But you see sir, not vacant because you know not free at all. Please go to breakwater».
PÅ dette tidspunktet begynte begeret å bli fullt, så jeg spaserte opp til kontoret for å få et møte med denne karen.
Fyren viste seg å være svært hyggelig, og i løpet av 5 minutter hadde han fikset en perfekt plass til våre 11 meter.
Endelig på plass
I Frankrike var det La Fete de la Musique denne lørdagen, hvilket betyr at alle som kan krype og gå skal spille eller synge enten de vil eller ei. Og det gjorde de.
Brest blandakor
Klokka halv tolv kom det nye mannskapet ombord, og alle hjerter gledet seg
