5.-6. juli 2008

Vi forlot Cuxhaven etter den foreskrevne timen, 40 liter diesel og en bærepose med biomat rikere.  Vi seilte innover Elben som strekker seg innover i det flate landskapet mot den lille byen Brunsbüttel. Det er her selve kanalen starter.

Fritidsbåter benytter den gamle slusen, mens proffene benytter den digre nyere slusen med mye større kapasitet. Vi kalte opp slusekontrollen de 15 foreskrevne minuttene før ankomst. Først på engelsk, så på tysk, men ingen gadd å svare.  Dermed gikk vi direkte til venteområdet. Der lå det heldigvis 4-5 båter fra før, så det så ut som om vi gjorde det riktig.

På vei inn i «Alte Schleuse»

Vi fortøyde langs kanten, portene lukket seg bak oss, og så sank vannet nærmere en meter.  Man skulle tro det var omvendt, men faktisk så er vannstanden i kanalen lavere enn i de omliggende elvene.

I halvsjutiden slapp vi ut, og kunne begynne turen mot Kiel. Det er en merkelig opplevelse å dele kanalen med containerkjemper store som bygårder, og den første halvtimen tilbragte vi i en tilstand av skepsis og forbløffelse. Man blir litt betenkt når disse kjempene kommer imot en uten mine til hverken å slakke på farten, langt mindre holde godt til høyre. Men etterhvert ble det en vane. Nå var AIS’en gull verdt. Vi hadde full oversikt over alle fartøyene i kanalen, både bak oss og foran oss, så vi visste til enhver tid hva som kom. Et genialt system å ha i trafikkerte områder, og vel verdt de to skrubbsårene jeg pådro meg i kampen for å få strekt ledningene som skulle til for å få det til å virke.

Kielerkanalen er lang. 98 km for å være nøyaktig. Vi tuslet avgårde i 7 kts, og det ble etterhvert mørkt. Veldig mørkt. I mørket blir alle båter større, elvebredden kommer nærmere, og det ble etterhvert litt mer slitsomt å manøvrere på en trygg måte.

En ting skal tyskerne ha. De er ivrige fiskere. Langs hele kanalen satt det sportsfiskere i fluktstoler, med 4-5 stenger ute. Som fluoriserende ildfluer satt de og stirret apatisk på vannflaten foran seg. Bak dem gikk som regel en samboer eller kone rastløst frem og tilbake og kjederøkte. Det blir lange netter av slikt.

Like før Kiel ligger det en liten innsjø som er knyttet sammen med kanalen. Hit gikk vi for å ankre opp, og sove noen timer. Da var klokka blitt to på natta og det var mørkt som i en sekk.  Vi listet oss inn, og oppdaget at det var andre som hadde tenkt som oss. Innsjøen var full av seilbåter for anker, men til forskjell fra hva vi er vant til i Norge, hadde bare et fåtall av båten ankerlys.

De lå for anker og sov sin søteste søvn i det svarteste mørke, uten så mye som et gjenglemt stearinlys for å vise hvor de var.

Sigrun gikk frem i baugen for å holde utkikk, mens jeg seg sakte inn, klar til å slå bakk på kort varsel.  Etter litt sikksakk mellom båter så mørklagte som nedlagte småbruk i Trysil en vintersdag, fant vi omsider en passe stor plass, kastet ankeret og gled inn i drømmene.

Klokka 8 neste morgen var vi igjen på farten. Målet var Danmark, men der i mellom to delmål. Levere den yngre delen av mannskapet i Kiel i tide til å rekke Color Magic til Oslo, og så å skaffe diesel. Vi lyktes med begge deler, men å finne diesel var ikke enkelt. Ingen av de vi spurte hadde den ringeste anelse om hvor denslags kunne skaffes. Jeg hadde faktisk lyst å spørre hva de selv hadde på tanken, og hvor de hadde skaffet det, men lot det være.

Seilasen over til Danmark, og Spodsbjerg på Langeland foregikk i fin seilvind, vi vinket til Color Line, som passerte oss i halv tretiden, motsto fristelsen til å rope de opp på VHF for å fortelle at de hadde ansvaret for mannskapet mitt, og at de måtte kjøre ordentlig, og klappet til kai i Spodsbjerg rundt klokka åtte.

Det var tid for en bayer.

5. juli 2oo8

Tidlig neste morgen startet jeg motoren for for å ta inn ankeret og stikke avgårde. Etter 2 meter stoppet ankerwinchen. Ikke en reaksjon.  Ingenting.

Er det noen som vet hvor tungt 50 meter med 10 mm kjetting er? Det vet ikke jeg heller, men en ting kan jeg love dere. Det er tungt.

Det blir en brå start på dagen, når man rett fra senga skal begynne med kroppsarbeid. Kontorister er ikke konstruert for denslags.

Heldigvis har jeg vett nok til å holde meg med fokkeslasker ombord.  Sønn på 22 blir tvangsvekket og satt i arbeid, og etter usannsynlig mye svetting, banning og beskjeder om at vi kapper hele driten og lar det ligge, fikk vi omsider opp alle 50 metrene inklusive ankeret.

Husker dere trim for eldre som gikk på TV om formiddagene før? Dette er en litt mer brutal variant.

Trim for eldre

Vi kom oss omsider avgårde, og med godværet kom også humøret tilbake.

I Cuxhaven gikk Geir Ståle og jeg over 1 km for å finne diesel. Midt i denne storbyen, i en kjempestor marina har de søren meg ikke diesel.

I Frankrike og Belgia hadde de diesel overalt, men der virket ikke kortene våre. Her i Tyskland virker kortene, men her har de ikke diesel. Ikke matforretninger heller for den del. Sigrun gikk skoa av seg for å finne mat, og det eneste hun fant har noe slags biomat til dobbel pris.
I tillegg til dette hadde fruen i nabobåten funnet det forgodt å bruse litt med fjærene. Denne plassen er forbeholdt båter over 12 meter, kunne hun fortelle, og din båt er bare 11, sier hun mens hun hysterisk peker på en ledig plass på andre siden av marinaen.  Nesevinkelen hennes var så bratt at hun kunne vært brukt til unnarenn i nye Holmenkollen. Jeg smilte høflig, gjorde henne oppmerksom på at det var mange ledige plasser her på 12-metersbrygga også, og at vi skulle dra om en time. Nur eine Stunde som de sier på de kanter. I tillegg ba jeg henne passe sine egne saker, denne gang på feilfritt vestlandsk.

4. juli 2oo8

I dag skulle vi til innløpet av Kielerkanalen, og beregnet å være fremme rundt 11 på kvelden. Værmeldingene varslet 10-15 knop fra vest, sol og fint vær, og alt lå til rette for en lang men hyggelig seilas.

Ut på ettermiddagen begynte vinden å øke, og vindmåleren i båten steg til 20 knop, 25 knop, og stabiliserte seg i en periode på 30 knop. Det er mye vind. I tillegg begynte sjøen å skape seg, og etterhvert var bølger og dønninger fra Nordsjøen så store, at vi hadde problemer med å kontrollerer båten. Den ble kastet rundt som et eggeskall etter havets eget forgodtbefinnende. Alt av seil ble tatt ned, og vi fortsatte kun for motor.

En patrulje fra den tyske kystvakten kom fykende i en rib for å sjekke båten, men de måtte gi opp og returnere med uforettet sak. Det kom seg rett og slett ikke ombord. Ikke at jeg er noe lei meg for det. Tar med et bilde av båten tatt dagen etterpå i godvær. Det var ikke mulig å ta bilder mens det stod på.

Kystvakten på en godværsdag

Det ble etterhver klart at vi ikke kunne fortsette, og satte kurs mot land.På plotteren så vi en liten bukt på baksiden av øya Wangerooge, og dit dro vi.Der traff vi igjen våre venner fra kystvakten. De lå også for anker og ventet på bedre vær.Vi la oss 1 nm bak dem, kastet ankeret og la oss til å vente på at vinden skulle løye.Det ble en lang natt med risting og skaking, men ankeret holdt. Båten flyttet seg ikke en tomme.

3. juli 2oo8

I dag krysset vi grensen til Tyskland. Stadig østover langs den nederlandske og etterhvert tyske kyststripen i kappløpet mot Kiel.

Ut fra Vlieland tok vi en snarvei over noen sandbanker med 5 meters dybde, og kom etterhvert ut i leden på utsiden av øyene som ligger som et belte langs kysten. Kombinasjonen av lite vind og motstrøm gjorde at vi måtte senke ambisjonene noe, og ta til takke med Borkum.  Det ble endel dis ut på ettermiddagen, noe som gjorde fotografering vanskelig. Vi velger likevel å vise bilde av en diger vindmøllepark som vi fant midt ute i havet.

Vindmøller

En og annen oljebrønn fant vi også.  Hollenderne er også oljeprodusenter, men i motsetning til Norge, har de råd til å holde veinett,  jernbane og skoler i topp stand.

Oljebrønn

En skikkelig regnskur med torden og lyn passerte ut på ettermiddagen, noe som fikk rederinnen til å lure på om seilbåter er spesielt lurt i slikt vær. Vi ankom Borkum i pøsende regnvær, og listet oss inn i den smaleste passasjen inn til en marina som vi har sett.

For piperøkere kan det være av interesse at en sandbanke utenfor øya heter, ja nettopp, Borkum Riff.

Innseiling

Vi la oss longside en utligger fra før krigen, fendret godt, og satte kursen mot stedets vertshus.

Wienersnitzel og øl.

2. juli 2oo8

Når dette skrives ligger vi i en flott kryss på vei mot innløpet til Elben og Kielerkanalen. Vi logger rundt 8 kts, med vind rundt 14 knots inn fra babord.

Båten oppfører seg som en renraset veddeløpshest, og knirker fornøyd i riggen i ren vellyst over endelig å få skikkelig seilvind. Sigrun vokter vekselvis horisonten og vindinstrumentene med et vaktsomt blikk, der den minste uregelmessighet blir gjenstand for nådeløs granskning. Her blir ingenting overlatt tilfeldighetene.  At hun har saltvann i årene er det ingen grunn til å tvile på etter dette.  Nåvel, mer om dette senere.

Først må vi skrive litt om turen inn til Vliesland.  Vi måtte ut av bingen i griseotta, takket være en hensynsfull hollender som ubarmhjertig banket i skroget: Guten Tag meine herren. Ich muss in 10 minuten fahren.  Halve havna var på beina for å slippe ut dette utålmodige mennesket, som på død og liv måtte ut på havet før solen stod opp. Det var kanskje like greit, så fikk vi ekstra mye ut av dagen vi også.

Dette ble også en ren transportetappe. Vekslende vindforhold gjorde at vi fikk mye motortid denne dagen også. Jeg har sagt det før, enten kommer vinden rett forfra i styrker som kan skremme vannet av en solbrent kontorist som meg, eller så kommer den rett bakfra, men akkurat ustabil nok til å ta livet av ethvert forsøk på å spri seilene for å utnytte vinden mest mulig.  Genoaen kollapser hele tiden, og skipperen banner og starter jerngenoaen i stedet. Den går i hvert fall. Ennå. Gangtiden nærmer seg stygt 100 timer, og vi må snart ha førstegangsservice på den. Vi har med olje og filtre, så det er mulig vi gjør det selv. Vi får se.

Det er litt stress å komme seg til Kiel innen lørdag morgen, så det blir lange dagsetapper, der motoren startes ved det minstre bortfall av vind.

Turen til Vliesland ja. Det var ikke noe spesielt med den turen som dere forstår, bortsett fra slutten da. Det er ikke så godt utbygget med marinaer og tilhørende faciliteter i denne delen av Nederland. Likeledes gjør bunnforholdene at enhver avstikker fra lysløypa (Inner Trafic Zone) lett blir et slags poker med kjølen som innsats. Vi seiler uten land i sikte i noen retning, og det er aldri dypere enn 8 til 10 meter. Når vi så tar av til høyre blir det straks 4-5 merter dypt, og hjertet til en Oslofjordseiler som vanligvis boltrer seg i 50 til 100 meters dybde, hopper over et par slag, for så å  etablere seg på rundt det dobbelte av vanlig fart. Ikke at den er så rolig, det er lenge siden vi var i vår livs form. Ved nærmere ettertanke må det ha vært da vi fullførte Fjellsæterrunden uten varige mén for en mannsalder siden.

Vliesland ja. Den midterste av de tre nederlandske øyene mot nord, helt på grensen mot Der Bundesrepublik. Vi måtte altså ta av til høyre. En smal kanal behørig merket med røde og grønne kardinalmerker, og felleseie for både fraktetrafikk og hurtiggående ferger. For ikke å snakke om en hel armada av små og store Christian Radicker som tydeligvis hadde satt seg stevne denne dagen, en helt vanlig hverdag i juli, akkurat i denne marinaen. For fullt var det der. Overfullt. I Reeds står det skrevet at flagges det med et rødt flagg ved innseilingen til havna, betyr det at den er full. I dag stod det to flagg og blafret i vinden. Det var ikke til å misforstå. Så får det heller være at nederlenderen som vi akkurat hadd seilt fra på vei inn mot havna, for å komme først inn, uten blygsel smatt inn og fant seg en plass. Sikkert i slekt med havnesjefen tenkte vi. Selv har vi respekt for lover og regler, og tok ikke sjansen på en lignende manøver. Derimot fant vi en høvelig ankringsplass, og debuterte med elektrisk ankerwinch og 50 meter syrefast. Det var bare 5 meter dypt, men jeg tror jeg slapp ut 35 meter, minst, i ren og skjær glede over denne tekniske nyvinningen. I gamlebåten hadde vi 50 metet tau av tvilsom opprinnelse, mest sannsynlig smuglet inn i landet av hanseatene i sin tid, og siden tilbragt en dyster tilværelse nederst et skott i Skibladner, før den forrige eieren fikk det for en slikk og ingenting for å gjøre båten mer lekker. Det virket tydeligvis, for jeg kjøpte båten den gangen, med anker og ankertau.

Vliesland var det visst. Natten på svai ble en bra opplevelse. Båten beveget seg med rolige, myke bevegelser, og gjorde ikke noe forsøk på å gjøre opprør mot de 35 metrene med ny, blank ankerkjetting, til tross for sterke strømmer og en og annen vindrosse.

1. juli 2oo8

Nok en transportetappe med strålende vær og null vind. Den eneste utfordringen denne dagen anså vi å være kryssingen av  «motorveien» inn til Europort.

Denne leden er et sammenhengende 17. maitog av store skip i to felt, på vei til og fra Rotterdam, en av verdens største havner.

På vei til Rotterdam

Ikke til Rotterdam ennå

Her er prosedyrene strenge. Vi må kalle opp Maas Approach på kanal 03, og be om tillatelse til å krysse leden.  Krysningen skal foregå på en 30 graders rettvisende kurs. Overtredelser blir bøtelagt.

Var vi riktig uheldige, kunne vi risikere å vente her i opp til en time. I det vi nærmer oss, ser vi malstrømmen av skip komme nærmere og nærmere, og vi forbereder oss på å legge oss på riktig kurs, og å kalle opp Maas Approach.

Da kommer det en overmotorisert rib fykende mot oss med 4 uniformerte menn ombord: «We are the Dutch Coastguard. We want to come onboard!»
Jeg så ingen grunn til å protestere på det, og stoppet opp.

Ombord kom en person fra kystvakten og en fra tollvesenet. Skipspapirer, radiolisenser, sertifikater, pass, kjøpekontrakter, m.m. ble grundig sjekket. Dieselen ble sjekket for farge: «What colour is your diesel sir! Where did you last fill your tanks?  Where do you come from today? »

Dette viste seg å være svært så hyggelieg karer, som villig diskuterte alt fra skøytesport til fotball. De var på jakt etter båter som ble smuglet avgiftsfritt inn i Nederland, og sjekket samtidig om vi var de vi ga oss ut for å være, og om vi hadde ulovlige substanser ombord.

De vinket blidt farvel, og vi bega oss videre mot Europort. «Maas Approach, this is sailing vessel C’est La Vie, in position 51 degrees 58.0 north, 4 degrees 01,0 east, request clearance to cross Maas entrance.»

Vi fikk tillatelse til å krysse, og heldigvis var der akkurat nok åpning i trafikken til at vi klarte å sprinte over i tide. Vi unngikk akkurat en diger tankbåt som kostet forbi bak oss idet vi kom ut av sonen på nordsiden.

90 minutter senere ankommer vi Scheveningen, en myriade av kanaler og kaianlegg. Vi hadde lagt inn waypoints på plotteren på forhånd, og klarte ved hjelp av dette å finne riktig kanal til riktig basseng.

Inn til Scheveningen

Her fikk vi beskjed om å bakke inn en smal kanal med 4 båter utenpå hverandre på hver side, og ble liggende på utsiden av en vakker Hallberg Rassey.

Trangt å rygge her

Det er når alt har falt til ro, alle fortøyninger er på plass og den første boksen med øl er åpnet at det kommer fra han som ligger nærmest kaien: Jeg skal dra klokka halv seks i morgen tidlig.  Jeg håper det er i orden…

30. juni 2oo8

Denne etappen ble en ren transportetappe i strålende vær. Vi startet for seil, men etter en stund forsvant vinden som en ånd i en fillehaug og vi måtte gå for motor resten av dagen.

Losbåten på vei ut

Damene trakk i bikini, noe som gjorde tilværelsen enda et snev mer behagelig. Det er alltid godt å ha noe vakkert å hvile øynene på. Selv var kapteinen korrekt antrukket i lang kakibukse og matchende marineblå t-skjorte.

Det ligger tett i tett med byer langs den belgiske kysten, så her ble det tid for repetisjon av «flere byer i Belgia».

By i Belgia

Vi ankom Zeebrügge halv ti, og ble anbefalt en ledig plass av en gråhåret engelsk gentleman på plettfri oxforddialekt.  Jolly good.

På vei inn til Zeebrugge

Det ble beslutte å spise på land, damene skiftet gevanter, og vi la avgårde. Litt styr ble det for å få åpnet porten ut av området, men dette løste seg elegant med god hjelp av en sjarmerende belgisk kvinne i en av nabobåtene.

Det ble gresk, lam til herrene og mousaka til damene, for anledningen ledsaget av øl og en påfølgende metaxa og kaffe.

Jo takk, bare bra.

29. juni 2oo8

Det ble en uventet fridag i Boulogne grunnet sterk vind oppover langs kysten. Vindstyrker på opp mot 25 – 30 kts frister ikke i den opprørte sjøen på grunnnene utenfor.

Dermed ble det anledning til å utforske den gamle delen av byen. Den som ligger bak de enorme bymurene som omkranser byens sentrale del. Her inne finner man bebyggelsen slik den var for 200 år siden, med trange smug, pitoreske gamle bygninger og den enorme domkirken som et naturlig midtpunkt.

Byporten

Notre Dame katedralen i Boulogne

Etter endt vandring ble det tid for forfriskninger som det seg hør og bør en viking på tokt. Ølet ble servert i store seidler, og gjorde sitt til å sette dagen i et positivt lys.

Endelig forfriskninger

Byen har også en gedigen badestrand, med et godt utbygd nett av restauranter, akvarium, idrettsanlegg m.m. Mens vi var der ble det arrangert turnering i  sandvolleyball akkompagnert av dundrende rockemusikk.

I det dagen går mot slutten blir værmeldingene sjekket en siste gang. Vinden har avtatt og  signifikant bølgenivå blir estimert til 0,7m.

Vi er klare for neste etappe.

28. juni 2oo8

På nytt møtes vi ved dieselpumpene i marinaen. Denne gang marinaen i Fecamp. Kloke av skade skal vi toppe tankene samt fylle ekstrakannene til randen.

Men tror dere disse kortautomatene vil ha kortene våre. Ikke søren. Vi kaller opp marinakontoret, slik at de kan åpne pumpa til oss og så kan vi betale med kontanter på kontoret. Langt i fra. Det var helt umulig.

Men så er det dette med seilbåtfolk da. Bort til oss kom en smilende franskmann, som, når han skjønte at vi hadde problemer med automaten, sporenstreks tilbød seg å bruke sitt kort, og så ta betaling i kontanter fra oss.

Han ringte etter kona, som møtte opp i egenskap av å beherske det engelske språk, og så satte vi i gang. Han dro kortet og vi fyllte diesel fro 195 Euro. Da jeg forsøkte å gi ham en femmer ekstra, avslo han resolutt med beskjed om at dette var det minste man kunne gjøre for en seilerkollega.

Turen til Boulogne ble av den strevsomme typen. Det begynte fint med forholdsvis moderate vinder, men etterhvert fikk vi vindstyrker helt oppe i 30 kts, og bølger på 3-4 meter, og det gjorde det hele til et slit.  Med slike høye bølger er det ikke fristende å gå med alle seilene oppe, så det endte med at vi gikk med forseilet og så hadde vi litt motor i tillegg.

Idyll i cockpit

Sigrun ringer hjem

Så friskner det til

Bølgene er det ikke noe å si på

I det vi rundet bølgebryteren i havna i Boulogne, så vi tre røde lys ved inngangen til havna.  Jeg ropte opp havnekontoret på kanal 12 på VHF’en, og en hyggelig franskmann kunne fortelle at en litt stor båt var på vei ut, og trengte all plassen, så om vi kunne ligge på vent noen minutter, så skulle vi få grønt lys, og «clearance to enter port».

Noen minutter senere kommer denne karen sigende ut av havna.

Speed Ferries

I det han passerer oss, får vi to grønne over hvit, og vi kan gå inn.

I dag ligger vi rolig å venter på at vinden utenfor, så nå er mellom 22 – 27 kts, skal roe seg. Vi har planlagt å gå til Osteende i morgen.

27. juni 2oo8

Grunnet cowboyene på slepebåten fikk vi et uventet opphold i Fecamp. Fecamp er en idyllisk fiskerby beliggende helt ute i fjæresteinene.

Kanalen inn er seilbar døgnet rundt, så man er ikke avhengig av tidevannet.

Vi sjekket roranlegget, og det eneste som var ødelagt var wiren mellom ratt og ror.

En mekaniker på den lokale båtutstyrsforretningen forbarmet seg over oss etter at jeg fortalte ham om gårsdagens episode. Han ble faktisk like sint som meg, så det var tydelig at dette var en seilbåtmann. Da tilgir jeg glatt at heller ikke han kunne et eneste ord engelsk. Men vi kommuniserte utmerket på mitt noe antikvariske fransk (Volda Gymnas 1970-1973), og hans utmerkede egenskaper med blyant og tegneblokk.

Vi endte opp med en løsning der wiren ble kappet nær endene, og han laget en løkke i hver ende med kauser og klemhylser. Dette klemte han sammen med en gigantisk tang og lovet ved sin mors minne at dette skulle holde til den ytterste dag.  Mellom løkkene brukte vi spectratau. 100% uelastisk, og bruddstyrke på flere tonn. Jeg monterte, justerte og testet med god hjelp fra Sigrun og Geir Ståle.  Jepp, det funket.   I mellomtiden var 2 kanner med diesel handlet inn, fra bensinstasjonen oppe i gata, for kortautomaten i marinaen tar ikke annet enn franske kort. Disse automatene har blitt vår forbannelse på denne turen.

Etter noe hosting og harking kom Yanmaren til liv, og vi var igjen «good to go».

I mellomtiden hadde den yngre garden vandret rundt i byen

Byen har en vakker kirke

Her har noen glemt hjemmebrentapparatet sitt

Stemningen i båten er igjen på topp, og i morgen drar vi til Boulogne-Sur-Mer.