Tirsdag 12. juli
Merk dere datoen. Dette er en merkedag, siden kapteinen fyller år i dag. Av årsaker som er åpenbare skal jeg ikke nevne antall år, men at man har passert puberteten tør være åpenbart.
At en slik dag bør markeres i stedets største by skjønner alle, så allerede kl 10 ble kursen satt mot Hvar By, øyas mest populære og kaotiske marina. Som det står i havneguiden, man kan alltids dra til Hvar By, men man finner nesten aldri en ledig plass i marinaen.
En ganske presis beskrivelse skulle det vise seg, for da vi entret havnebassenget så vi et mylder av båter som jaget frem og tilbake på jakt etter en ledig plass langs kaien.
Vi slo fra oss å finne en plass, og satte snuten inn mot kaia, og sendte folk på land for å handle. Men etter en stund kom vi i snakk med en lokal havnebetjent i gummibåt, så etter å ha ventet en times tid ble vi anvist plass langs kaia. Lesere av denne bloggen vet naturligvis at lykken står den kjekke bi. Så også i dette tilfellet, så etter en problemfri bakking inn til kaia, kunne vi begi oss ut i byen på jakt etter kald øl og en TV som viste Tour de France. Vi fant begge deler. La meg betro dere et fact of life. Når gradestokken viser +42, kan en kald øl være forskjellen på det størst tenkelige ubehag og den høyeste, mest intense lykke.
Vi var ikke alene som fant plass. Ved siden av oss bakket etterhvert inn en doning på 150 fot, ikke uten problemer skulle det vise seg. Kapteinen kunne ikke se kaia fra sitt tilholdssted øverst på broen og all kommunikasjn foregikk ved hjelp av walkie talkie med en dekksgutt bakerst på båten. Kanskje fikk de støy i kommuniksajonen, eller kanskje var dekksgutten fordypet i Maslows behovspyramide, for i alle fall dundret båten rett i kaia, så plastbiter fløy over hele området, og vannspruten stod høyt til værs.
Her kommer bamsen inn mot kaia
Senere på kvelden ble den omtalte fødselsdagen markert. På en terasse med utsikt over byen og havnen ble det spist og drukket etter alle kunstens regler.
Det skulle bli sent.
Vi kommenterte flere ganger hvor rent det er i Kroatia. Ikke et støvkorn noen steder, selv ikke i hovedgatene. Ut på natten skjønte vi hvorfor. Rundt kl 03 dukket de opp. En hær av renholdere overtok gatebildet, og polerte gatene og samlet sammen søppel. Brygga der vi lå ble vasket med motoriserte polermaskiner, og tanken gikk uvilkårlig til hjemlige farvann, der vi i enkelte strøk vasser i søppel.
Renholdsverket i aksjon
Det slår meg at enkelte osloinnbyggere, ingen nevnt, ingen glemt, kunne med fordel drevet med slike aktiviteter i mangel av annet å gjøre. Siden de allerede hever lønn og ønsker seg en fremtid i Kongeriket tenkte jeg.
