Lørdag 10. juli

Vi klarte å slite oss løs fra koselige Grimstad.  Omtrent kl 11 dro vi av gårde i strålende solskinn.

Idylliske Grimstad

Ute i havet møtte vi den sedvanlige motvinden, og og båten banket i bølgene som gradvis økte til nærmere 2 meter.  Men været var fint hele veien, og solen kastet glans over turen fra begynnelse til slutt.  Etter Gjessen Fyr stakk vi inn i en serie med smale fjordarmer, som førte oss inn i Byfjorden som går inn til Kristiansand.

På vei inn til Sørlandets hovedstad

Vi listet oss sakte inn i havna, og så straks en ledig plass utenpå en nederlandsk seiler på rundt 40 fot.  Kraftig fralandsvind gjorde tilleggingen litt trøblete, men på andre forsøk satt den, med god hjelp fra et par karer som tok tampen for oss.  Bare 4 timer i dag altså og i dag var det akkurat passe.

Vi har alle vært i Sørlandets hovedstad Kristiansand før. Kong Christian IV besøkte stedet i alle fall i 1630, og den 5. juli 1641 grunnla han formelt byen Christianssand på «Sanden» på andre siden av Torridalselva (Otra). Byen ble anlagt i rennessansestil med regelmessig kvadratisk plan, og handelsborgere i hele Agder ble beordret til å flytte til den nye byen. Til gjengjeld skulle de få diverse handelsprivilegier og 10 års skattefrihet.

Vakre omgivelser rundt båthavna

Vel, det var ikke for å få skattefrihet vi var på besøk, kun for å sove natten over, etter å ha forlystet oss på en av byens uteserveringer.

Og det gjorde vi.  Det ble lammefilet og pepperstek med påfølgende pannekake med is og sjokoladekake med is.  Deretter rundet vi av med kaffe og gammel dansk.

Jo takk, bare bra.

Fredag  9. juli

Det var tid for å dra videre.  Lenge før normale mennesker er ferdige med REM-søvnen dro vi avgårde. Dieselpumpen åpnet kl 8, og da lå vi der med kun en tanke i hodet: Diesel takk, fulle tanker!

Så la vi avgårde, ut i havet og så vestover.  Mot vestlandet, mot Stavanger. På veien er det riktignok noen andre småbyer som må frekventeres.  I dag tenkte vi på Grimstad, litt langt kanskje men søren heller, vi må ta igjen for en tapt dag i Stavern.  Og slik ble det.

Kjeholmen fyr utenfor Lyngør

Vi gikk utaskjærs og la avgårde. Vi rakk så vidt å tenke at i dag var det sannelig litt mindre vind enn i går,  vi ble faktisk litt optismistiske i alt vårt vesen.  Solen skinte ned på oss fra en blå himmel, og Sigrun hentet kaffe til meg uten at jeg hadde spurt om det.  Hvilken lykke!  Men hvor lenge var Adam i Paradis.  Jeg vet ikke, selv om jeg burde vite det, men plutselig ble klokken ett. Eller rettere sagt kvart på. Da slapp ånden ut av sekken. Vindmåleren skvatt ut av normaleiet og beveget seg opp mot 25 – 30 knop, noe som betyr kuling.  Kuling kan være greit det, om du er plassert i en Opel Vectra på vei over Sognefjellet, eller trygt plassert i bobilen på en middels campingplass i midtre Enfold, men på havet er det en helt annen historie.  Bølgene blir gradvis større, saltvann spruter ustanselig over båten, og bankingen i det stakkars båtskroget gjør noe med deg.  Man blir en anelse tyngre i hugen, de morsomme kommentarene sitter litt lengre inne.  Og fortsatt er klokka ikke to engang.

På innsiden av Tromøya ved Arendal gikk vi for å få fred for bølgene

Nåvel, det ble en slitsom dag på havet, men kl seks var det gjort. Vi kunne skimte Grimstad havn, og da vi kom nærmere, kunne vi se den velkjente havneverten i grønn skjorte som ventet på nettopp oss.  Slik føltes det i allefall da han smilende pekte mot en ledig plass, longside ved den beste brygga.  “Eg tenkte du kunne liggja der” sier han ubesværet, uten den ringeste anelse om de byrder han nettopp da løftet fra kapteinens skuldre.  Det er ikke alltid like lett å finne en grei plass så seint på dagen i en så populær havn som denne.  Etter en slitsom dag på havet kan du ikke få en større gave enn dette:

“Her er plassen din; vær så god.”

Torsdag 8. juli

Det regner og det blåser.  Ikke er det så veldig mange varmegrader å skryte av heller, neppe flere enn 18, så derfor er vi her fortsatt, i Stavern altså.  Det er fint å ligge så sentralt som vi gjør her, på losens private plass.  Jeg er glad for at han i nåde til oss har latt oss ligge her.

Losens plass, ingen tvil

Her har man alt man behøver for å dekke de fleste behov.  Toalettet koster 5 kroner, ingen upris, alternativet tatt i betraktning.  Dusje her kan man også, men prisingen her er noe av det mer kreative jeg har sett.  5 kroner må man ut med for å skaffe seg adgang til det ettertraktede dusjrommet, og når man først er innvilget audiens i det omtalte rommet, med medbrakt såpe og shampoo, trygd emballert i medbrakt pose fra Rimi, og man har trådt inn i de naknes rekker, da er det man oppdager at adgangstillatelse er en ting, dusjetillatelse noe helt annet.  10 kroner for rennende vann takk.  Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, mest sannsynlig burde jeg gjort begge deler.
Så er det å kle på deg, vandre tilbake til båten for å hente den hårdt tiltrengte 10-kroneren, vandre tilbake til dusjen, for der å oppdage at det koster 5 kroner for å komme inn igjen.

Ikke til å misforstå?

Etter en slik opplevelse går tankene til Koster for et par år siden.  Båten vi hadde den gangen hadde ikke dusjmuligheter ombord, så da behovet for en dusj meldte seg etter noen dager uten annet renhold enn noen dråper kaldt vann i ansiktet fra tid til annen, henvendte vi oss til blondinen ombord i den 50 fot lange Bavariaen vi lå på utsiden av. Lite visste vi dengang om hva å eie en såpass stor båt kan gjøre med din holdning overfor mindre bemidlede mennesker i 32 fot små seilbåter.  Så da vi på kunstferdig normalisert norsk lurte på om hun visste hvor dusjen var, snøftet hun fornærmet:  “Det har jeg ikke den ringeste anelse om, vi har da ærlig talt det hele ombord.”

Onsdag 7. juli

Vi bestemte oss for å gå utaskjærs i dag.  Utaskjærs betyr at vi i stedet for å gå via Vrengen og rundt Veierland, gikk rett ut mot Færder, og videre sørvestover mot Svenner Fyr.

Joda, vi visste at det var meldt vind.  Mye vind også, men hva er vel litt kuling for en ferierende sunnmøring?  Tenkte vi.

Allerede på høyde med Tjøme fikk vi merke den.  Vinden økte på, og etterhvert lå den rundt 16 – 20 m/s.
På forholdsvis grunnt vann var kombinasjon av 2 meters bølger og havdønninger fra syd en slitsom opplevelse.  Vi hadde vår fulle hyre med å holde oss fast, og å heise seilene var ikke å tenke på, siden vindretningen var nøyaktig det motsatte av vår kurs, nemlig rett i nesa.

Til tider svingte det skikkelig

Vi holdt ut i 4 timer, men da var det nok.  Vi avholdt et styremøte med de ansatte ombord, og etter en enstemmig beslutning satte vi kursen mot Stavern, ei havn vi aldri har besøkt før, men som vi har hørt mye godt om.

Havna ligger godt i le for den rådende vindretningen, og etter litt frem og tilbake fant vi en super plass med nesa mot land og hekkanker rett mot brygga ved havnekontoret.  At plassen var merket med et digert skilt hvor det stod “Losen privat” lot vi oss ikke merke med.  Vi ser tross alt ikke så godt lenger.

I morgen satser vi på Grimstad.

Tirsdag 6. juli

Kl 16 var vi i gang.  Med nystriglet båt og fulle tanker satte vi kursen sydover.  Som seg hør og bør når vi drar på ferie blåste det rett i mot.  Så mye som 15 knuter blåste det på det meste.  Dermed ble det motorgange hele veien.  Det er ikke så spennende å seile Oslofjorden  i sikksakk, spesielt ikke på en ren transportetappe.
Men været var fantastisk.  Hele veien hadde vi den gule skiven hengende over oss, og skyene var fraværende.

Underveis dukket tanken om Bolærne som et naturlig mål for dagen opp.  Plassen vi lå i fjor var jo fin,  og skulle den være ledig, ville alt være perfekt.  Etter 6 timer smyger vi oss inn i den smale kilen, og der ligger plassen og venter på oss.  Det lå en båt på hver side, men “vår” plass hadde de holdt av for oss så det ut til. Det er så grunnt her inne at dette er den eneste plassen vi kan ligge på.  Dermed er saken grei. Fendrer på begge sider, hekkanker ut, og vi glir på plass mellom de to.  En hyggelig kar på brygga tok tampen, og etter et minutt lå vi trygt fortøyd.

En fin sommerkveld på Bolærne

Pinsehelg er båthelg, så lørdag stakk vi avgårde.  Uten mål og mening, men med 15 knuter med vind fra sør, krysset vi oss nedover Oslofjorden.  Vi tenkte først på å legge oss til i Sandspollen, men siden vi av erfaring vet at der er det smekk fullt på godværsdager, bestemte vi oss for Bjørnhuebukta, nord på Håøya.

Det var ikke mange båter der da vi kom, men utpå kvelden gled den ene båten etter den andre in i bukta, så i skrivende stund er det fullt her også, både langs land og ute i bukta på svai.

Dette er en plass vi besøker ofte, og det er godt å være tilbake.  Godt beskyttet mot vind fra nesten alle retninger, og rikelig med sol om morgenen, er dette et lite eldorado for båtfanter som oss.

Det eneste som bryter idyllen er et ektepar i en Bavaria som betror oss at det er deres første tur med seilbåt, ja med båt overhodet.  Det ser vi når de skal kaste anker i det de anser er passende avstand fra oss.  Han bakker ikke ankeret på plass, og etter en stund kommer de glidende opp på siden av oss.  Opp med ankeret, 20 meter fram, og på’n igjen. En time senere kommer de skliende forbi igjen.  Fire forsøk senere ser det ut til at de har funnet roen.  Det er ikke greit å være nybegynner.  Det vet vi så alt for godt av egen erfaring.

I år blir det Norskekysten.  Vi skal seile til Stavanger, der vi regner med å treffe kjentfolk fra Mørekanten.  Det blir nok hyggelig, selv om disse menneskene har valgt motorbåt som framkomstmiddel.  Vi får være overbærende med dem.

Jaja, den tid den sorg.  Vi er i alle fall i gang.