De siste værmeldingene forteller om sydlige vinder i Skagerak, noe som indikerer mye motorgange ned til Danmark. Etter et kort skippermøte ble det derfor besluttet å utsette avreisen til mandag ettermiddag. Da er vi lovet fin slørevind hele overfarten, og det er det vi liker.
Dagen i dag er defor benyttet til å bytte gassflaske, samt å ødelegge baugstigen. Det må være noe med kostholdet ombord, fordi i det kapteinen entret skuta med ny gassbeholder, ga den simpelthen etter, og både mann og gass holdt på å havne i sjøen. Men på mirakuløst vis klamret han seg til ankeret, og berget både seg selv og gassen fra et ufrivillig opphold i vannet.
Dessuten fyller kapteinen 55 år i dag. Hvilken kjærkommen anledning til å feire. Ikke det at vi trenger det store påskuddet til å løfte begeret ellers heller, men i dag har vi i allefall alt på det tørre.
Festen åpnet allerede kl 12. Ved havna stod en svensk evangelist og sang så hjertet revnet om å finne Jesus, seg selv, og alle andre ting. Og synge det kunne han. Det skal han ha.
Av og til, når man våkner helt alene ved en holme langt ute i bushen, lurer man på, hva i alle dager gjør vi her?
Funningsholmene var i sannhet et fredelig sted. Bare en og annen tjuvfisker listet seg forbi i sin lille jolle med en 5 hk Cresent fra 1974, på jakt etter fisk fra stengene som lå inne i fjorden. Alt som normalt med andre ord. Vi skal i hvert fall ikke sladre.
Kvart over ti dro vi videre. Skjærgården utenfor Øst-Agder er et villniss av øyer, holmer og skjær. Mesteparten av dem ligger like under den forføreriske vannflaten, og livsfarlige for en stakkars båtturist som ikke har sjekket kartet. Dette hoppet vi galant over, og gikk rett ut i havet.
Opprørt hav
Der ute blåste det mellom 15 til 22 knop, og nærmere 2 meter høye bølger kastet båten i alle retninger. Det var for det meste Sigrun som stod til rors, mens gubben leste kart og drakk kaffe.
Vi heiste genoaen, og seilte i 6-8 knop hele veien forbi Lille og Store Torungen, videre forbi Ryvingen og omsider inn til innseilingen til Grimstad.
Leiholmsund fyr
Havna i Grimstad er svært godt tilrettelagt for oss båtfanter. En ung hyggelig mann fra havnekontoret anviste oss ledig plass og tok imot tampen i det vi la til, selv om han da var blitt klar over at vi var sunnmøringer. Fine folk disse grimstadfolka.
Etter en rolig natt våknet vi av en klokkeklar røst i det fjerne: Ferske rundstykker, skoleboller og Dagbladet! For en velsignelse er det ikke å få ferske rundstykker til frokost! Nå leser ikke jeg drittblekka Dagbladet, men det er ferie og jeg lar alle hemninger fare.
Etter en deilig frokost letter vi anker og tøffer ut den smale innløpet til lagunen. Vi hadde bestemt oss for å gå Kreppa, en smal kanal som i sin tid ble gravd til ære for postbåten til Kragerø.
Kreppa
På vei ut i åpen sjø seilte vi forbi Kragerø sentrum og videre forbi Strømtangen fyr. I dag var vinden rett i mot, så det ble Hjalmar i kjelleren som måtte sørge for fremdriften.
På vei ut så vi røykutvikling rett øst for oss, på sydsiden av Jomfruland, og tenkte på at dette kunne være båtbrann. Det var det tydeligvis andre som også hadde tenkt, for noen minutter senere hørte vi nødoppkall på VHF’en, der de ba båter i nærheten komme til assistanse. Noen minutter senere hørte vi at redningshelikopteret drev søk etter den brennende båten. Litt dramatisk må vi innrømme at det var. Det hele fikk en lykkelig avslutning da det viste deg å være noen gutter som hadde tent bål i fjæra!!!
Kursen var sydvest, og vi gikk på autopilot godt ute i havet, og vi kunne skimte Risør forsvinne bak oss inne ved kysten. Etterhvert nærmet vi oss Lyngør, og vi siktet oss inn på Lyngør fyr helt inne ved bykjernen. Lyngør er som et lite Venezia, der bebyggelsen er strødd rundt de smale kanalene som går på kryss og tvers her i skjærgården.
Lyngør
På baksiden av Lyngør ligger lyngørfjorden, og denne fulgte vi sydvestover noen få mil før vi kom til Gjesøya. På sydsiden av denne øya ligger Funningsholmene, en samling av 4-5 små holmer, som tilhører Tvedestrand friluftsråd. Her er det bolter i fjellet og godt ly for alle vindretninger. Altså et perfekt sted for oss.
Hekkankeret forsvant i dypet, og vi gled inn mot svaberget, Sigrun hoppet i land, men den gang ei. Ankeret fikk ikke feste, så vi måtte gjøre et nytt forsøk. Samme resultat. Nok en gang opp med ankeret, bakke ut og prøve på nytt. Fem forsøk måtte til før vi fikk feste, og kunne fortøye til to bolter i fjellet.
Fortøyd mot svaberget
Det ble fiskesuppe i dag. Fiskesuppe som bare Sigrun kan lage den. Det finne ikke bedre fiskesuppe på jordens overflate enn den som hun lager.
Mens dette skrives nippes der til rød vin. Det drar seg mot natt, i morgen går ferden til Grimstad. God Natt.
Det ble så som så med søvn i natt. Været stod inn fra akter, og bølgene smalt mot hekken med en torturists standhaftighet. Klokka 04 måtte jeg ut å justere fortøyningene, og etter det ble det litt søvn.
Fra Bolærne gikk vi inn i Vrengensundet, og ut i Tønsbergfjorden, rundt Veierland og ut i åpen sjø.
Vrengen Bro
Vinden var mellom slør og lens, så genakkeren måtte opp. Å hei kor det gjekk gutar. Nærmere 10 knop i surfene, og gummijolla, som forøvrig er blitt døpt Diltepetter, var knapt nedi vannet.
Vinden tiltok, og etter noen heftige nestenbroacher, dro vi ned strømpa til genakkeren, og fortsatte videre med genoa og motor.
Etter 8 timer snek vi oss inn i den supertrange innseilingen til Langøykilen, og fant plass ved brygga inne i selve lagunen, der en blid danske kom tassende ut fra sin staselige Nauticat og tok tampen.
Her er det trangt
Brygge langs fjellveggen
Dette er nok det vakreste stedet vi noen gang har vært med båt. Ideen om å dra nettopp hit fikk vi etter å ha lest bloggen til en klassekamerat fra ungdomsskolen!
Som dere ser av bildet er hekkankeret ute, og dere vet hva det betyr; det var tid for ankerdram.
Sigrun fikk tigget seg til litt ekstra fri i dag, så allerede 13:50 la vi avgårde. Dieseltanken var fyllt opp, vanntankene også, og selvsagt var 40 liter med ekstra diesel fyllt på kanner.
Dette var først og fremst en transportetappe. Ut av den smale, kjedelige Oslofjorden, ut til eventyret. Området fra Horten og utover, på vestsiden av Oslofjorden er så godt som ukjent terreng for oss. Det er liksom Koster og videre sydover som har vært vår greie. Men i år skal det altså bli en forandring på det.
Det er vind fra syd når vi drar fra Kavringen, så vi går for motor hele veien forbi Drøbak, ut i Breiangen, og videre forbi Slagentangen og til Bolærne.
Vi har aldri vært der før, så Havneguiden I kom til sin rett, som så mange ganger før. Vi plukket ut et sted mellom Vestre og Midtre Bolærne som Tønsberg Kommune har pusset opp til glede for oss båtfanter, og hadde planlagt å ligge på svai i en naturlig lagune i sundet. Men slik skulle det ikke gå. I det vi ankommer, ser vi at det er bygget en flunkende ny flytebrygge på østsiden av sundet, og til alt overmål var det god plass til oss med hekkanker og baugen mot brygga. En blid motorbåtmann tok tampen, og etter litt var vi trygt på plass.
Venninneprat
Der er hekkankeret betalt seg sa jeg, med tanke på de godt og vel 3 lappene som nytt hekkanker, ankerfeste og ankerlinerulle kostet meg hos Seatronic i Moss dagen før.
Idyll i solnedgangen
Været underveis hadde vært fint, lettskyet pent, og akkurat nok sol til at hele turen ble en flott opplevelse. Det skulle forandre seg. Rundt kl 23 smalt det….
En heidundrende regnstorm skyllet innover oss, komplettert med et tordenvær vi ikke kan huske å ha opplevd før. På det mest intense var båten kontinuerlig opplyst, samtidig som det smalt rundt oss flere ganger i minuttet.
Så dramatisk var det at Sigrun la seg under dyna, mens jeg måtte ta meg et ekstra glass vin.
Etter et par timer gled det over, og natten gjorde sitt inntog. Turen var igang.
Endelig er 2009-sesongen i gang. I år planlegger vi å seile ned norskekysten, kanskje så langt som til Kristiansand, og videre derfra over til Jylland. Så skal vi gå gjennom Limfjorden, og videre via Læsø, over til svenskekysten. Vi kommer til å blogge hver dag, så da kan vi bare håpe på at det blir mange spennende opplevelser å dele med dere.
Fire uker i båt. Fire uker på reisen hjem. Det er vel bare en beskrivelse som er dekkende i denne sammenhengen. Årets båtferie har vært fantastisk. Det ble rett og slett oppfyllelsen av en drøm.
Kombinasjonen av ferie og båthenting kan anbefales til alle som vurderer å hente båt i utlandet.
Noe har vi dog lært på veien.
I Frankrike virker ikke internasjonale kredittkort i marinaene, og spesielt ikke ved dieselpumpene. I Tyskland har de ikke diesel, men kortene virker utmerket. Skal vi gjøre dette igjen noen gang, vil vi sørge for å ha større mengder kontanter ombord, samt kannevis med ekstra diesel. Nordmenn er verdensmestre i å dra kort, og det er lett å glemme at denne kortbruken ikke er like utbredt i andre land. Cash is king.
Et fenomen som er utbredt i endel franske havner, spesielt de med utfordrende dybde- og strømforhold, er de lokale båtstuerne. De surrer rundt i gummibåter, og henviser skeptiske fremmede til ledige plasser. Og skulle man være så uheldig å drive av under fortøyningsprosessen, dytter de elegant båten på plass ved hjelp av gummibåten. Flotte greier som vi burde sett mer av i Norge.
Hva med seiling. Forbausende nok ble det langt mindre seiling enn vi hadde forventet. Enten var det vindstille, eller så blåste det 25 kts. Grei seilvind det, men i 4 meter høye bølger er ikke det like hyggelig.
Vinden er overveiende vestlig, og uten spinnaker eller spribom til genuaen, kan det bli kjedelig å surre avgårde med spridde seil i 4 kts, når man skal rekke frem til et bestemt sted før lavvann. Derfor ble det mye motorseiling.
En annen ide vi hadde, var at det var lurt å vente med bunnsmøring av båten til vi var hjemme i Norge. Jeg er ikke så sikker på det lenger. På slutten var båten så begrodd av fransk steppegress, at vi må bruke plenklipper for å fjerne det. Vi merket det godt på farten i båten, det føltes som om vi dro på flere trålposer på slutten.
Nå er det i allefall gjort, og nå starter seilmoroa for alvor i hjemlige farvann. Sommeren og høsten er fortsatt lang, og i Oslofjorden er det mange flotte opplevelser som venter på oss.
Tusen takk til mannskapet ombord, som under hele reisen har vist tålmodighet og overbærenhet med en lett utålmodig og stresset skipper. Takk til Marianne, Geir Ståle, Egil og ikke minst min livsledsager og skipets førstestyrmann Sigrun. Håper du vil bli med på flere turer.
Og til slutt, takk for alle flotte kommentarer fra dere som har fulgt oss her på bloggen.
Jeg ser ingen grunn til å detaljbeskrive turen opp svenskekysten. Der har de fleste båtfolk på østlandet vært, og alle dere andre har hørt om det.
Svenskekysten er en perle for båtturister, en overbefolket perle. Visst kan man fortsatt finne sine små eldoradoer rundt de tusen holmer og kanaler, men langs hovedferdselsårene, og rundt de mest populære stedene er det bare stress. For å ta hovedrutene, så kan de best sammenlignes med en 4-felts motorvei, med motorbåter i venstre fil og seilbåter i høyre. I tillegg til dette finnes det en kategori svenske turseilere, som mener seg være så dyktige å seile, (noen av dem er det faktisk) at de kan seile over alt, selv inn i de trangeste kanaler. De krysser litt frem og tilbake i feltet, og skaper lett forvirring i filsystemet, og ser med dårlig skjult forakt på oss som denne dagen bare går for motor.
Skal man finne plass i de mest populære marinaene bør man være på plass senest i 2-3 tiden på ettermiddagen. Etter dette er det fullt. Dette fører til at folk drar avgårde mot neste mål allerede i 6-7 tiden om morgen for å rekke en ledig plass ved neste mål. Dette kjøret begynner vi å bli leie av, så neste år diskuteres Sørlandet som et mulig alternativ. Gjerne kombinert med en tur over til Jylland.
Nåvel, vi seilte fra Anholt til Marstrand, overnattet ved den kommunale brygga, siden det selvsagt var fullt i marinaen. Neste morgen dro vi videre til Hamburgsund, og fant en liten idyll rett nord for kanalen, hvor vi ankret opp for natten.
Derfra videre mot mot Gullholmen, Lysekil, hvor vi handlet avgiftsfri diesel og diverse kvoter, videre forbi Koster, og fant en plass i Horten, hvor vi skulle forta turens siste overnatting.
Ut fra Gullholmen
Lysekil
Frisk seilas over norskegrensen
Vi ruslet opp på Fishland for å spise, men det var ikke en hyggelig opplevelse. Vi ventet på kelner i mer enn et kvarter, og da vi omsider hadde bestilt ventet vi ytterligere 45 minutter på maten. I mellomtiden måtte en av oss løpe tilbake til båten for å spise brødmat, siden han hadde satt insulininjeksjon før restaurantbesøket i den tro at han skulle få mat der. Sånn gikk det ikke, og dette la naturlig nok en demper på avslutningskvelden for oss. Vi kommer nok ikke tilbake til denne sjappa noen gang.
I dag kunne vi endelig sette kurs inn Oslofjorden, og kl 1515 var vi parkert i hjemmehavna på Kavringen.
En enkel og grei seilas som for det meste foregikk i skipsleia, og dermed slapp vi å tenke på dybden. Rundt Jylland og øyene er det ellers mange sandbanker, så det er lett å glemme seg, og ende opp på grunn.
Det vet vi forøvrig alt om fra tidligere besøk her i området. Denne dagen var det absolutt vindstille, så motoren gikk hele dagen. Ruten legges inn på plotteren, autopiloten kobles til, og så er det rett frem i 12 timer uten annen utsikt enn hav, hav, hav. Ikke så mye mer å si om det egentlig. Dermed blir det rom for alternative aktiviteter.
Sigrun vasker sokker
I det vi nærmer oss Anholt møter vi et heidundrende tordenvær. Skrekkhistorier om lynnedslag i masta og annen styggedom dukket opp i tankene i det vi kastet på oss regntøy.
Uvær
Regnet høljet ned og det dundret og smalt rundt oss på alle kanter. Det kom mer vann på båten disse 10 minuttene enn det gjør på en middels sommer med fri tilgang på vannslange i hjemmehavna vår på Kavringen. Den planlagte spylingen av båten som vi hadde tenkt å foreta på Anholt, ble utført av Vår Herre på et øyeblikk. Og da jobben var gjort, kom solen tilbake. I slike øyeblikk kan stemningen bli ganske magisk, med flotte farger på himmelen.
I havna på Anholt var det stappfullt. Vi snuste rundt i hele havna, og havnet til slutt utenpå en diger tysk 2-master. Fruen ombord, som forøvrig var riktig så søt, var svensk. Hun komplimenterte båten vår, men mente at fenderne var alt for små. Hun sammenlignet tydeligvis med deres egne fendere, som var på størrelse med sildetønner.
I morgen blir det nok en lang etappe. Vi skal til Marstrand nord for Gøteborg, et sted vi har vært flere ganger tidligere. På tide å finne frem det svenske gjesteflagget.
Vi lå i Spodsbjerg til klokka to. Vi ventet på Egil, bror til Sigrun, som skulle utgjøre mannskap på sluttspurten opp til Oslo. Etter litt krøll med lokale bussruter, kom han smilende ombord, og vi kunne kaste tampene og bakke ut.
Blid fokkeslask
Som vanlig var det fin vind helt til vi rullet ut genoaen, da ble det stille.
Vi lot den henge der, og etterhvert tok vinden seg opp, og vi fikk seilt store deler av etappen. Dagens høydepunkt var uten tvil passeringen av Storebeltbroen, et imponerende byggverk.
Storebeltbroen
Etterhvert som vi nærmet oss vestre løp virket det som om det var alt for lavt, og slakket på farten inn mot broen.
Høyt nok?
Det gikk
To timer senere fant vi en fin plass, longside i gamlehavnen i Kerteminde.
To tørste gutter på vei mot Kerteminde
I morgen venter Anholt, en idyllisk øy øst for Jylland.
