Det som skulle bli en flott tur til øyene ute i havet fikk en brå slutt utenfor Sandefjord.
Jeg hadde i flere måneder vært plaget med tiltagende hjerteflimmer, og denne dagen fikk jeg et kraftigere anfall en noen gang tidligere. Vi skjønte fort at videre seiling var utilrådelig, og satte kursen tilbake til Kavringen og hjem.

Etter noen måneder med utredninger og ikke minst masing fra min side, ble jeg operert av dr Anfindsen på Rikshospitalet, og er nå helt frisk.

I 2014 blir båten solgt, og en æra i norsk seiling var over.

Etter en snartur til Gullkysten for å hilse på vårt nye barnebarn, prinsesse Tirill, var vi tilbake i båten sent fredag kveld, klare for å legge avgårde lørdag morgen.
Lørdagen opprant med sørlig kuling og lavt skydekke, og vi skjønte fort at dette kom til å bli en slitsom dag. Det regnet og blåste hatter og høy, samtidig som sjøen rotet seg skikkelig til. I det vi kom ut på Breiangen med retning Bastøya, økte det på til stiv kuling, og tankene gikk til stambaren på Samos, der kelnerne løp hysterisk rundt for å redde parasollene når vindstyrken passerte mild bris. Det var egentlig der vi skulle vært nå, med en parasolldrink ved bassenget og siste boka til Jo Nesbø oppslått på side 26.

Det ble med tanken. I det vi passerer Bolærne sa gummibåten takk for seg. Ei voldsom byge løftet den fra sitt våte element, slengte den opp i lufta, og slet festene rett av. I det vi snur oss for å se hva som var på ferde, så vi den forsvinne, kast i kast bortover vannet, for så å slå seg til ro opp ned mer enn 100 meter fra båten.

Mann-over-bord aksjon ble straks satt i gang, og etter 20 strabasiøse minutter ble rømlingen på nytt koblet til moderskipet, og ferden kunne fortsette.

Ro og harmoni preger Dilte-Petter her

Vi satte etter hvert kursen innaskjærs, og kom etter nok en time fram til Mågerø Marina ved innløpet til Vrengen-sundet, nordøst på Tjøme. Velvillige hender tok tampen i det vi legger til, og vi kunne puste ut. Første etappe på veien mot Orknøyene er et faktum.

Det er 27 grader i skyggen, og seilsesongen er definitivt i gang. Jada jeg er en skikkelig godværsseiler. Mens mange har travet rundt i marinaen og ventet på at temperaturen skulle stige over null, er vi av det mer sedate slaget. Ikke no’ stress, om godværet uteblir reiser vi bare til Hellas.

For en uke siden kom båten endelig på vannet, og seil og annet utstyr er montert og i orden. I år forsøkte jeg en polish basert på såkalt nanoteknologi, og det ga et flott resultat. Båten har ikke vært så blank siden den var ny.

Det neste som skal gjøres før vi drar på tur er å installere en klasse B AIS transponder.

Denne sender ut et signal med posisjon, hastighet, kurs, og vårt kallesignal som de andre båtene i området får opp på kartplotteren sin. Dermed reduserer vi faren for kollisjon med andre fartøy, og det vil vi jo ikke.

Vi planlegger i seile i vesterled i år. Vi har meldt oss på en regatta (riktig nok i turklassen) som går fra Kopervik ved Haugesund til Orknøyene, 250 nautiske mil ute i havet.  Orknøyene ligge rett nord for Skottland, og består av 70 øyer hvorav 20 er bebodde. Hovedstaden heter Kirkwall, og er mest kjent for å være hjemstedet til det berømte whiskydestilleriet Highland Park.

Det ser vel ikke så ille ut?

Orknøyene ble okkupert av Norge i 875, og var under norsk herredømme fram til 1472. Vi skal vel være takknemlige for at nordmenne ble kastet ut, ellers hadde det blitt dårlig med whiskyproduksjon på øya.

I motsetning til norske politikere har folket på Orknøyene forstått viktigheten av å holde seg med god whisky til bruk for det alminnelige helbred. Dette vet også kapteinen å sette pris på, så arbeidet med å akklimatisere seg til den lokale medisinen er allerede i gang.

Fredag 15. juli

Selv om det var bekmørkt da vi ankret opp natta i forveien, hadde vi funnet en fin plass, innerst i en lagune, med vakker hvit bebyggelse oppe i åsene rundt oss.  Det hadde kommet flere båter i løpet av natten, så det var ganske fullt rundt oss da vi våknet.

Fortsatt mye røyk neste morgen

Siden vi skulle overlevere båten senest klokka 9 lørdag morgen, planla vi å gå til Trogir allerede fredag kveld.   Turen gikk via en badeplass ved øya Zolta, der vi ankret opp slik at vi kunne bade fra båten.  Å hoppe fra båten uten å tenke på konsekvensene er egentlig ganske befriende, og kan lett bli en vane.  Det er lenge til det blir 27 grader i vannet i Oslofjorden vil jeg tro, selv om dommedagsprofetene roper opp om co2-trusselen og en overopphetet verden.  Desverre ser det ut til at tendensen er motsatt, og temperarturen går ned år for år.

Mannskapet fra S/Y Traminac samlet til avskjedsmiddag i Trogir

Dermed ser det ut til at det kan bli flere turer til Kroatia i årene som kommer.

Vennlige og imøtekommende mennesker, rent og ryddig over alt, flott vær og fine temperaturer gjør egentlig valget enkelt.

Vi drar neste år også.

Nå følger to dager i Split med shopping, bading og herlige måltider, før vi drar hjem til hverdagen.

Torsdag 14.07

Slik så det ut i det vi forlot byen kl 2330.  Da var båten dekket av aske, og heten og røyken fra brannen var svært ubehagelig.    (Foto Lars Even Hatlemark)

Disse bildene er brukt i denne reportasjen på NRK-Nett.

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7714667

Torsdag 14. juli

På vi til Milna gikk vi langs kysten av Brac, den nærmeste øya til fastlandet i Kroatia.
Da så vi i det fjerne en enorm røysky som steg opp fra et område bak fjellene.

Røyksky

Da vi kom nærmere så vi flammer fra en enorm skogbrann. Vi så flammene velte opp fra hele åssiden i flere kilometer langs øya.  I det vi kommer nærmere ser vi at flere brannslokningsfly allerede er på plass.  Hele tre i tallet sirkler de mellom vannfylling like ved siden av båten vår og den brennende fjellsiden.

Tøffe fly

Brannslokking

Mindre enn 100 meter fra båten tanket de vann til slokkingen
(foto Lars Even Hatlemark)

For en flyentusiast som meg var dette et fantastisk skue med mye tøff flyving.

I det vi skal legge til i Milna snur vinden, slik at hele byen blir røyklagt.  En time senere hører vi sirener, og vi kan skimte blåslys inne i byen. Rett etter så vi flammene i røykskyen over byen, krypende nedover åssiden mot bysentrum.

Brannen nærmer seg Milna (Foto Lars Even Hatlemark)

Nå er strøm og vanntilførsel kuttet, og vi har gjort oss klare til å evakuere marinanen på kort varsel.

Heldigvis ligger vi godt beskyttet i en marina utenfor sentrum, så det er ingen fare med oss.

Onsdag 13. juli

Denne morgenen var vi slitne.  Det tar på feire større jubileer, og dette var intet unntak.

Dagens etappe hadde kun ett formål. Å finne et sted vi kunne overnatte på svai, og kunne bade med slik nærhet til land at man med letthet skulle kunne svømme inn og bade fra stranden.

Vi satte kursen mot en liten øy utenfor Jelsa, og der fant vi nok en idyll.  På 8 meters dybde droppet vi ankeret og la oss til ro for natten.

Det er lite sandstrender i Kroatia, bare skarpe steiner og klipper.  Men det gjør ingenting i slike omgivelser.

Tirsdag 12. juli

Merk dere datoen.  Dette er en merkedag, siden kapteinen fyller år i dag.  Av årsaker som er åpenbare skal jeg ikke nevne antall år,  men at man har passert puberteten tør være åpenbart.

At en slik dag bør markeres i stedets største by skjønner alle, så allerede kl 10 ble kursen satt mot Hvar By, øyas mest populære og kaotiske marina.  Som det står i havneguiden, man kan alltids dra til Hvar By, men man finner nesten aldri en ledig plass i marinaen.

En ganske presis beskrivelse skulle det vise seg, for da vi entret havnebassenget så vi et mylder av båter som jaget frem og tilbake på jakt etter en ledig plass langs kaien.

Vi slo fra oss å finne en plass, og satte snuten inn mot kaia, og sendte folk på land for å handle. Men etter en stund kom vi i snakk med en lokal havnebetjent i gummibåt, så etter å ha ventet en times tid ble vi anvist plass langs kaia.  Lesere av denne bloggen vet naturligvis at lykken står den kjekke bi. Så også i dette tilfellet, så etter en problemfri bakking inn til kaia, kunne vi begi oss ut i byen på jakt etter kald øl og en TV som viste Tour de France.  Vi fant begge deler.  La meg betro dere et fact of life.  Når gradestokken viser +42, kan en kald øl være forskjellen på det størst tenkelige ubehag og den høyeste, mest intense lykke.

Vi var ikke alene som fant plass.  Ved siden av oss bakket etterhvert inn en doning på 150 fot, ikke uten problemer skulle det vise seg.  Kapteinen kunne ikke se kaia fra sitt tilholdssted øverst på broen og all kommunikasjn foregikk ved hjelp av walkie talkie med en dekksgutt bakerst på båten. Kanskje fikk de støy i kommuniksajonen, eller kanskje var dekksgutten fordypet i Maslows behovspyramide, for i alle fall dundret båten  rett i kaia, så plastbiter fløy over hele området, og vannspruten stod høyt til værs.

Her kommer bamsen inn mot kaia

Senere på kvelden ble den omtalte fødselsdagen markert.  På en terasse med utsikt over byen og havnen ble det spist og drukket etter alle kunstens regler.

Det skulle bli sent.

Vi kommenterte flere ganger hvor rent det er i Kroatia.  Ikke et støvkorn noen steder, selv ikke i hovedgatene.  Ut på natten skjønte vi hvorfor.  Rundt kl 03 dukket de opp.  En hær av renholdere overtok gatebildet, og polerte gatene og samlet sammen søppel. Brygga der vi lå ble vasket med motoriserte polermaskiner, og tanken gikk uvilkårlig til hjemlige farvann, der vi i enkelte strøk vasser i søppel.

Renholdsverket i aksjon

Det slår meg at enkelte osloinnbyggere, ingen nevnt, ingen glemt,  kunne med fordel drevet med slike aktiviteter i mangel av annet å gjøre.  Siden de allerede hever lønn og ønsker seg en fremtid i Kongeriket tenkte jeg.

Mandag 11. juli 

Etter å ha betalt våre tilmålte 450 Kuna, dro vi fra Milna i 12-tiden.  Vi hadde sett oss ut et atoll rett nord nord for øya Brac.  I det vi kom gjennom sundet nord for Milna, fikk vi perfekt bidevind på ca 10-12 knop, så alle dukene ble rullet ut, og Bavariaen la avgårde i 6 knop. Perfekte seilforhold med andre ord. Denne båten er mye roligere i bevegelsene enn vår egen 36 foter, så selv om det var flere ombord som aldri har seilt før, var det ingen som reagerte når vi krenget over i vindkastene.

Etter 3 timer nådde vi atollet, og startet jakten på et sted vi kunne slippe ut ankeret for en lunch- og badestopp. 

Etter en time i vannet dro vi videre for å finne et perfekt sted å overnatte.  Vi lå utsatt til for vind og bølger, så vi planla å finne et sted på motsatt side av atollet.  En time senere fant vi drømmestedet.  50 meter fra en stranden, innerst i en lugune, kastet vi ankeret for andre gang denne dagen, og badeøkt nummer  2 kunne starte. I følge kartet het stedet Palmezana.

Du verden så delig vi har det.  Og så velfortjent det er.

Søndag 10. juli

Etter en stille natt på nordenden av Solta, samlet vi oss rundt kartet, og pekte ut Milna som neste mål.  Milna er en liten by innerst i en lagune på nordenden av Brac.  Med sydøstlig vind på rundt 3 m/s skulle det bli lite seiling, så vi tuslet avgårde for motor i rundt 3 knop langs vestsiden av Solta.

Båten har bimini, et soltak vi aldri har bruk for i Norge, men her er det absolutt nødvendig.  Med 30 grader i skyggen, og intenst solskinn fra en blå himmel, trenger vi nordboere beskyttelse mot solstikk. Da er biminien god å ha.

Bimini

Distansen til Milna var ca 12 nm, så vi tok oss tid til en lunch- og badestopp i en idyllisk lagune ca halvveis.  Med 25 grader i vannet var vi ikke vanskelige å be, så alle hoppet på havet, også kapteinen, som vanligvis er svært skeptisk til denslags.

Rundt 5 kom vi inn til Milna, og ble anvist plass av en imøtekommende havnebetjent.  Skikken her er å bakke inn til kaia, og fortøye i et ankertau som er festet i en moring foran båten.  Mannskapet var naturligvis rikelig drillet på forhånd, så vi bakket inn på profesjonelt vis, til applaus fra kvinnene ombord, og sannelig fikk vi ikke et anerkjennende nikk fra nabobåten også.

Etter en rask dusj, ruslet vi de 400 metrene inn til sentrum, og samlet oss rundt et langbord på den lokale restauranten.

Donald på menyen

Biffstrimler ble bestilt av de fleste, mens and i appelsinsaus ble kapteinen til del. Et utmerket valg skulle det vise seg. Man har da tross alt vært medlem i Donaldklubben en årrekke.