26. juni 2oo8

Denne turen skulle by på litt av hvert. Allerede klokka 7 stod vi ved dieselpumpa for å toppe tankene før turen.

Men da hadde vi ikke tatt med i betraktning at franske dieselautomater ikke liker utenlandkse visakort. Ikke mastercard heller for den del.  Siden vi ikke hadde en dieseltankmåler som virket, regnet vi oss tilbake, fant at snittforbruket så langt på turen var like i overkant av 3 liter pr time ved  et turtall på 2800, og fant ut at vi ville ha ca 25 liter diesel igjen på tanken når vi kom fram.

Vi la trøstig i vei, og hadde en flott og solrik dag på havet med lite vind og bølger som gjorde tilværelsen behagelig.

Sigrun nyter livet

Hvor lenge var Adam i paradis? Jeg har ikke snakket med Adam, men for mitt vedkommende varte oppholdet i nøyaktig 10 timer. Da ville ikke Yanmaren mer, og trakk sitt siste sukk i en akutt mangel av næring.

Dieseltom.

Nåvel, vi har da seilbåt og vi har medstrøm, er det noen sak? Vi seiler frem til Fecamp. Jo takk. Da døde den siste rest av vind ut og det ble absolutt vindstille.  Uten mål og mening drev vi i 3 knops fart stadig nærmere klippekysten syd for Fecamp. Tanken på å havne der med ny bår var ikke særlig fristende, så jeg valgte og be om assistanse. Først et par  bønner om assistense til båter i området.  Ikke livstegn i VHF’en.  Ikke så mye som litt knitring til svar en gang. I mellomtiden hadde kysten kommet enda nærmere.  Da var valget greit: Pan-pan pan-pan pan-pan, this is sailing yacht C’est la Vie, C’est la Vie, C’est la Vie,  osv, og ikke mange sekundene etterpå knitret en franskmann  på stotrende engelsk: Station calling pan-pan, go to channel 68.

For å gjøre en lang historie kort. De ville ikke sende oss en kanne diesel, derimot kunne de sende en redningsbåt og taue oss inn til havna i Fecamp.
Jeg hadde ikke noe valg, og måtte bare akseptere.

På slep

Da vi senere gled inn på havna fikk skipperen på taubåten det for seg at han skulle fortøyet båten vår på sin styrbord side for å ha bedre kontroll. Som sagt så gjort. Vi gled opp på siden, og starte å fortøye til slepebåten. Omtrent i det vi er ferdig med fortøyningen gir skipperen full gass akterover, med det resultat at roret på seilbåten blir slått til siden slik at wiren mellom ratt og ror blir slitt tvert av.  Fy fan for en helvetes idiot.

Jeg kjefta og bar meg på norsk, engelsk, og fyren smilte høflig tilbake. Idioten kunne ikke et ord engelsk. Ingen av de åtte ombord kunne engelsk. Her går nordmenn og for så vidt de fleste andre i Europa på skole for å lære i det minste ett fremmedspråk, mange kan to fremmedspråk, men disse primitive bondetampene fra Haute Normandie, kunne ingenting. Vi kunne ikke en gang brukt dem til dotømmere hjemme i Norge.

Vi gikk til sengs i relativt slett humør denne kvelden.

25. juni 2oo8

Vi tøffet ut av havna i det de åpnet sillen kl halv elleve lokal tid. Målet var Cherbourg, og inneholdt en etappe som vi hadde planlagt i detalj.

Ut fra St Peters Port

Little Russel Channel er et havstykke mellom fransk fastland og den engelske øya Alderney. Mye av tidevannstrykket fra den Engelske kanal strømmer gjennom her, og resultatet er til tider svært sterke strømmer og opprørt sjø. Spesielt rotete sjø blir det om vindretningen er forskjellig fra strømretningen.

Denne ruten kalles også The Alderney Race, og er mye benyttet av engelske seilere på vei til kontinentet, grunnet at strømmen gir en udiskutabel tidsgevinst.

Vi hadde vestlig vind så det holdt. Opp i 25 knops vindstyrke, noe som tilsvarer liten kuling. Siden vi hadde vinden rett i ryggen, ble det lite seiling, kun fokka som ga oss en ekstra knop en periode.

Strømmen var derimot mer interessant. Til tider hadde vi 4 knop medstrøm, noe som ga utslag i en målt hastighet på GPS’en på over 12 knop. Morsomt.

Sjøsprøyt

Mer sjøsprøyt

Ellers forgikk det meste av etappen i åpent hav, uten utsikt til land i noen retning.

Et lite avbrekk fikk vi i det den franske kystvakta avla oss et besøk De dukket plutselig opp over horisonten, og kom i lav høyde rett mot oss. De ble liggende å hovre rett over båten et lite øyeblikk, så vinket de til oss og fløy videre.

Border Control

På slike etapper er det artig å betrakte den yngste halvparten av mannskapet. Veien er ikke lang til sofakroken med ei bok, en MP3-spiller, eller rett i horisontalen i dyp søvn. Gleden av å sitte opp i båten for å betrakte vær og vind, slik vi eldste ombord har det, er totalt fraværende. Det eneste vi observerer er et trøtt hode som dukker opp over kanten for å forhøre seg om vi ikke er fremme snart.  Ja ja, det går seg vel til.

Sov godt I

Sov godt II

Etter 6 timer i sjøen ser vi innseilingen til Cherbourg dukke opp. Om babord ligger en sirkulær steinborg som minner mistenkelig om Fangene på Fortet, og gir oss en påminnelse om 2. verdenskrig. I det hele tatt er franskekysten dekket med gamle kanonstillinger og kunstferdig anlagte kystfort.

Fangene på fortet?

PS: I rettferdighetens navn skal nevnes at Marianne og Geir Ståle bærer preg av utstrakt soling, så de har ikke bare sovet.

Ennå er det langt igjen hjem.

24. juni 2oo8

Etter 15 timer på havet i går, valgte vi å bruke en dag til å Guernsey. I praksis betyr det å vandre gatelangs, shoppe, spise og drikke.

Rundkjøring i St Peters Port

Marinaen ved høyvann

Hevet over byen ligger en en stor takterrasse hvor det er anlagt en stor uterestaurant pyntet med Budda-figurer. Her  havnet vi etterhvert for å innta forfriskninger. Mens undertegnede bestilte den sedvanlige pinten, fikk damene Pimms, en tradisjonell engelsk sommerdrink med frukt, som i følge rapportene smakte aldeles utmerket.

Buddafigurer

Vi hamstret mer mat på Marks & Spencer og fikset noen småting på båten. Bare kos med andre ord.

I marinaen så vi virkelig hvilke utslag tidevannet kan gi. Vi vandret rundt den høye demningen som omkranset marinaen, og da vannet var på det laveste, utgjorde marinaen et basseng omgitt av tørrlagt fjære på alle kanter.

Kai ved fjære sjø

Tørrlagt sill

Tidevannstrapp

Etter å ha konfert med tidevannnstabellen, fant vi at vi ikke kunne dra ut av havna før 10:23 lokal tid. Dette er ikke noe stort problem, siden morgendagens etappe kun er på 45 nm.

Da skal vi videre til Cherbourg.

23. juni 2oo8

I stålende sol dro vi fra L’Aber-Wrac’h (kunne de ikke ha funnet et bedre navn på dette stedet?) med kurs for kanaløya Guernsey.

Øya er engelsk, og, skulle det vise seg, mer engelsk en selve England.  Det var glimrende vær under hele turen, med sol og en lett sydlig bris. Ikke nok vind til ordentlig seiling, men vi heiste storseilet for å stabilisere båten mot havdønningene som hele tiden kom rullende inn fra siden.

Kos på dekk

Vi ble solbrente underveis, noen av oss (undertegnede) forholdsvis kraftig.  Og som dere vet, når menn har det litt vondt, da er det vondt.

Det er ikke mye å se på en slik etappe, så det ble til å betrakte gannet-fuglen som drev stupdykking på fisk.
Denne fuglen lever nesten hele sitt liv på havet, og er kun i land for å hekke.

Samtidig som solen gikk ned, dukket Guernsey opp av havet. Allerede langt fra land kjente vi lukten av brent bål, og vi antok at de feiret St. Hans.

Kveldsstemning

Solnedgang vest for Guernsey

I det vi gled inn i havna i St Peters Port i 23-tiden var det blitt helt mørkt. Floen var på sitt høyeste, og de var ingen problemer å komme inn i Viktoria Marina. Innløpet til denne marinaen går over en 4,20 meter høy betongmur, og kan kun seiles over i tidsrommet 2 timer før til 2 timer etter høyvann.

Vi la oss utenpå en båt med et hyggelig fransk ektepar som velvillig tok imot tampen.

Vi ruslet i land for å teste det lokale ølet, men da vi forsøkte å betale med euro, møtte vi det høyeste øyenbrynet hittil på turen.

«Sterling Sir, Sterling only» sa damen mens hun så foraktelig på den fremmede valutaen. Hun sendte oss avgårde til en minibank, og der fikk vi Guernseypund nok til å gjøre opp for oss.

22. juni 2oo8

I dag skulle vi utfordre Chenal du Four, havstykket som tar oss inn i den engelske kanalen. Her kan strømmene være særdeles sterke, og tidevannet kan ha en forskjell på opptil 10 meter. I tillegg er farvannet svært urent, så man må vite hvor man er.

I god tid hadde vi derfor gransket alskens strøm og tidevannstabeller, og funnet at vi måtte dra fra Brest klokka 11, for å være i Fouren 1 time før lavvann.  Vi bunkret 85 liter diesel, og la avgårde.

Ut fra havna i Brest

Et stykke ute i fjorden

Etter å ha kjempet mot 4 meters bølger i utløpet av Brestfjorden, roet havet seg betraktelig i det vi kom ut i åpnere farvann.
Vi hadde vestlig 7-9 sekundmeters vind, og kunne seile store deler av turen.

Fint driv i Fouren

Totalt udramatisk ble det, og det var like greit, med 2 førstereisgutter og jenter ombord.

Fornøyde gutter og jenter ombord

Etter 6,5 timer i nydelig solskinn, gled vi inn kanalen til L’Aber-Wrac’h. (Det er en del tydelig irsk inspirerte navn i dette området).  Denne kanalen er mudret opp, og kun farbar i en bredde på 10 meter i en lengde på 3 nm inn i landet.

Her inne ligger en nesten ny marina med alle faciliteter, mens selve byen er en nesten upåvirket fiskerlandsby. Matrosene måtte trå til, og fendere ble hengt opp og trosser kastet som om de aldri skulle gjort noe annet.

Det ser ut som om de ønsker å mønstre på på permanent basis.

I morgen blir det en lang etappe over åpent hav. Da skal vi direkte til St. Peters Port på Guernsey.  Vi har en avtale med Bergerac.

21. juni 2oo8

Hentedag.

Vi la oss i Camaret for å ha kort vei inn til Brest for å hente to lettmatroser. Turen inn tok 3 timer og foregikk totalt uten dramatikk.

Tyske stillinger i fjorden inn til Brest

Brest i det fjerne

Dramatikk ble det derimot nok av idet vi ankom Moulin Blanc Marina i utkanten av Brest. Vi ropte ruttinemessig opp havnesjefen på VHF om han hadde en ledig plass til oss. I sprakende velvilje svarte han oss på det han nok trodde  var flytende engelsk, men for oss var det totalt uforståelig. Etter gjentatte forsøk med nye oppkall, ga vi opp og gikk inn i søndre del av den enorme marinaen.

Moulin Blanc Marina Bassin Nord

Der fant vi raskt en ledig bås, og etter å ha fortøyd etter alle forskriftens regler, ropte vi opp engelskfilologen på havnekontoret en gang til for å fortelle at han kunne slippe å bekymre seg for oss noe mer, siden vi hadde funnet plass 34 på pontoon D i Bassin Sud. Lynraskt var han på tråden for å fortelle oss at den plassen kunne vi IKKE få, siden den var opptatt, og eieren kunne komme tilbake når som helst. Derimot kunne vi legge oss på «the brakewater». Marinaen hadde ikke mindre enn 4 «brakewaters», vi la oss på den nærmeste. Etter noen minutter kommer en svenske stigende ut av en enorm Hallberg Rassey, og fortalte oss at her «kunde vi inte ligga, før her kommer et passasjerfartyg at ligga  så småningom forstås».  Fattas bara.

Vi fyrte opp motoren og listet oss inn i Basin Nord,og det første vi ser der er en ledig plass på utsiden av en nedlagt seilbåt. Nok en gang er vi på tråden til vår man i Capitaineriet, men også denne gang ble vår ydmyke forespørsel møtt med et bestemt nei. «But you see sir, not vacant because you know not free at all. Please go to breakwater».

PÅ dette tidspunktet begynte begeret å bli fullt, så jeg spaserte opp til kontoret for å få et møte med denne karen.

Fyren viste seg å være svært hyggelig, og i løpet av 5 minutter hadde han fikset en perfekt  plass til våre 11 meter.

Endelig på plass

I Frankrike var det La Fete de la Musique denne lørdagen, hvilket betyr at alle som kan krype og gå skal spille eller synge enten de vil eller ei. Og det gjorde de.

Brest blandakor

Klokka halv tolv kom det nye mannskapet ombord, og alle hjerter gledet seg

På denne etappen ligger Pont de Raz. Dette er skillet mellom Biscayabukten og den engelske kanalen. Her møtes 3 store havstrømmer, og stedet bør unngås når strømmene er sterke, som for eksempel midt mellom flo og fjøre.
Vi ble rådet til å passere stedet en time før lavvann, MLWS som det heter (Den 20. juni var det spring etter den nautiske kalenderen).

Jeg la inn waypoints på plotteren kvelden før, slik at jeg fikk tid å dobbeltsjekke mot kartet før vi dro.

0830 dro vi ut elveløpet og ut i havet. På det grunneste hadde vi ca en halv meter vann under kjølen, så vi holdt pusten et lite stykke. Men som dere vet, lykken står den kjekke bi.

På vei ut fra Audierne

På vår vei møter vi enkelte rariteter. Dette er en fiskebåt med påbygd campingvogn. En fin måte å kombinere campinglivet med båtlivet for de som ikke kan bestemme seg.

Campingfiskebåt

Vi skjønner etterhvert at dette blir rene lystseilasen. Farvannet rundt Raz, blant annet kjent for de 2 gigantiske fyrtårnene La Vieille og La Plate, var svært rolig, og kun enkelte steder kunne vi se vannet koke rundt oss. På det meste hadde vi 2.5 kts motstrøm.

Opprørt hav ved Pont de Raz

Camaret er en slags fransk Geiranger, med stor båttrafikk og mange turistbusser. En gammel borg ligger ytterst mot marinaen.

Som alle andre steder er det også her stor forskjell på flo og fjøre, så det gjelder å ikke feilparkere.

Hvem dro ut proppen!!!!??

I morgen drar vi til Brest for å plukke opp Geir Ståle og Marianne.

 Bretagne

19. juni 2oo8

Fra et elveleie dro vi til et nytt.
Marinaen i Audierne ligger 1 nm opp i elva. Den er kun 1 meter dyp, men det er gravd en 5 meter bred kanal som går sikksakk opp gjennom elva, og man skal navigere etter nitidig oppsatte overettmerker som er plassert i hver ende av hver rette strekning.

Vi listet oss inn 2 timer før høyvann, for ikke å ta noen sjanser.
Vi var ikke kommet langt opp før en lokal matador i gummibåt (hørt den før?) kom fykende. Han ba oss stoppe, og presenterte seg som sjef for marinaen. Han kunne fortelle at det var ledig plass på pontoon D, og avsluttet med «Follow me sir». Vi la avgårde etter gummibåten, og på D lå en ledig plass og ventet på oss.  I det vi legger til står han allerede klar for å ta imot tampene.  Snakker om service.  «Vous êst Norvegienne?  Aaah, tres bien»

Audierne sentrum

Endelig plass til båten

Det var da som pokker !!

Audierne viste seg å være en svært så idyllisk plass.  Etter litt traving gatelangs,  herunder litt shopping, (nye seilersko må vite!) havnet vi tilbake i båten med 2 flasker av den lokale rosévinen.

La meg si det slik. Nå er de tomme.

I morgen skal vi passere et av turens høydepunkter, nemlig Pont de Raz. Mer om det i morgen.

18. juni 2oo8

Vi hadde egentlig tenkt oss til Ile de Croix i dag. En kort tur på 25 nm.
Slik skulle det ikke bli.

Sigrun har fått det for seg at det kan bli mer vind, og at vi kan bli liggende værfaste ett eller annet sted på Biscayakysten, mens våre håpefulle blir stående på flyplassen i Brest, speidende desperat etter de nybakte båteierne. Dermed blir ny plan lagt. Vi drar til Benodet.

Benodet er en perle av et sted, som syder av tilreisende hele sesongen igjennom. Stedet har ikke mindre enn 4 marinaer, alle plassert ved innløpet til elven, som kan trafikeres med seilbåt flere kilometer inn gjennom landet.

Men for å vende tilbake til begynnelsen på dagen. Vår Baptist møtte naturligvis opp for å løsne på tampen som var knyttet i land. Den andre skulle jeg dra igjennom selv. I et anfall av genialitet slipper jeg den enden med løkke i sjøen, og drar i denandre. Dermed kilte repet seg fast, og sindig som jeg er i slike situasjoner, hentet jeg kniven og kappet driten. I havna på Belle Ile henger det den dag i dag metervis med norsk tau til minne om oss.

Mens tauet ennå er helt

Vel ute av havnen fikk vi anledning til å betrakte Le Palais fra sjøsiden.

Les Palais

Siden det var fin vind fra sydvest, heiste vi lakenene, men skjønte snart at her måtte det reves. Dette var første gangen vi prøvde seilene, og jeg oppdaget snart at fall og skjøter ikke hadde samme fargene som i gamlebåten. Makan til frekkhet.

Nåvel, etter litt om og men fant jeg revelinene, og både ett og to rev ble tatt i både storseil og fokk. Båten må reves tidligere enn Rushen, men når seilene først står riktig, går det unna. Vi logget på det meste 8.6 knuter på skarp kryss, og unnagjorde dagens seilas på 63 nm på 8 timer og 30 minutter.

For fulle seil

Undeveis stiftet vi bekjenskap med en gjeng luringer som er mest kjent fra barne TV.

Flipper I og II

Etterhvert dukket Benodet Bay opp i horisonten, vi slapp ned seilene, og fant enkelt innløpet til elven. Etter å ha parkert ulovlig, kom en lokal Benodets svar på vår venn Baptist og anviste oss til en ledig plass.

Utligger E

Så gikk turen til en bedre restaurant, der vi avsluttet kvelden med både vått og tørt.

Cafe du Port

I morgen får vi se.

17. juni 2oo8

Vi lå i ro i går. Det var drittvær, og vi brukte dagen til å gå litt i land, samt å fullføre elektronikkinstallasjonen.

Samme hvor store båtene blir, trangt er det samme søren. Det er en lykke at jeg er så slank og smidig som jeg er.

Installatøren i aktivitet.

Bebyggelsen på Ile d’Yeu er spesiell, og minner litt om syden. Det samme sjarmerende mangelen på vedlikehold.  Det var rett borte i gata her at en kelner sølte øl på Sigrun, med det resultat at vi fikk tre gratis øl.

Ile d’Yeu sentrum

I dag tidlig, nærmere bestemt kl 0755, forlot vi øya med kurs for en annen øy.

Underveis hadde vi bølger på et par meter, og kraftig vind opp mot kuling i styrke. Dettte førte til en del sjøsprut, som satte merker på båten!! Men bare slapp av, Sigrun har allerede tørket det av.

Belle Ile har egen flyplass, og flere ferjeanløp hver dag.
Havna tørker ut på fjøre sjø, så vi måtte ligge på bøyer ytterst i havneinnløpet, med tamp i land.
Dette skulle vise seg å være en begivenhetsrik affære. Da vi kom tøffende rundt moloen, ble vi møtte av svært sterk strøm. Den snudde båten rundt slik at vi ble liggende feil vei i forhold til bøyen.

I det vi tok sats for å gjøre et nyttt forsøk, kommer en fransk testosteronsprutende garcon, som adlød navnet Baptiste. Han raste rundt i havna på ett ben i en gummibåt, og hadde det som sin livsoppgave og redde uvante nordboere.

Baptiste i aksjon

Han kjørte snuten på gummibåten inn i siden vår, og dreide oss elegant på plass. Han kjeftet og smilte om hverandre, og ristet oppgitt på hodet og rullet med øynene når han ikke fikk det som han ville.

Nå ligger vi solid fortøyd sammen med et kobbel andre seilbåter. Mest franskmenn, men en norsk båt er der jo.

Eksotisk innslag

I morgen går turen til Ile de Groix.